Salmen er skrevet av Jochen Klepper i Berlin under nazistenes herjinger kort tid etter den såkalte rikskrystallnatta 9.–10. november i 1938.
Så lenge jeg kan huske som barn, ungdom og student under min oppvekst i Tyskland, sto denne salmen for meg og svært mange i den protestantiske, nord-tyske, kirken frem som et fyrtårn i tysk advents- og juletradisjon. Salmen sto allerede i forrige salmebok og er heldigvis kommet med i den nye også. Men inntrykket mitt er at den er lite brukt. Kanskje vi kan gjøre noe med det.
Jochen Klepper var en kjent og høyt skattet forfatter. I 1931 giftet han seg med enken Johanna Stein. Hun var jøde. Mens mange av deres bekjente etter hvert ble deportert til konsentrasjonsleirer, ble Kleppers kone lenge forskånet på grunn av mannens status i samfunnet.
Kone og datter ble faktisk enda døpt. Allikevel opplevde Klepper stadig represalier og å miste oppdrag. Til slutt vurderte de å flykte til Sverige. Men det var for sent, ikke mulig lenger. Familien begikk da kollektivt selvmord.
Det siste ordet Klepper skrev i dagboka si er fra 10. desember 1942: «Nå dør vi. Akk, også dette er i Guds hender! I kveld går vi sammen inn i døden. Over oss står i de siste timene bildet av den velsignede Kristus som kjemper for oss. I hans øyne, ender våre liv».
Salmens tekst og melankolske melodi, skrevet av Kleppers venn Johannes Petzold i 1939, er preget av et enormt alvor og samtidig et kruttsterkt Kristus-håp. Mens den aldeles vakre melodien stort sett går i moll-tonearter, avsluttes hvert vers i en strålende dur-akkord.
«Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er … den klare morgenstjernen.» (Åp. 22, 16)
Det langt på natt mun vera finner du som nummer 17 i Norsk Salmebok
Det langt på natt mun vera
Det langt på natt mun vera, og stilt mot dag det går.
Vår lov vi fram vil bera til morgonstjerna klår.
Den som ved natt har gråte, må trøystig syngje med!
Til djupet i vår gåte skin morgenstjerna ned.
Sjå, englars høge Herre blir barn i jordlivs kår.
Gud lèt seg openberre og sonar straffa vår.
Så treng då ingen løyne sitt andlet, merkt av sut.
Hos barnet skal han røyne: Hans skuld er sletta ut.
No ser vi dagens ròde. Far då til Jesu stall!
I audmykt han de skode som ynkast ved vårt fall!
Profetar bod fekk bera om Herrens offerlam:
Guds Son vår bror skal vera og dele all vår skam.
Enn mang ei natt vil falle kring synd og sorg og svik.
Men stjerna syner alle at Gud er nåderik.
I hennad ljos, den milde, blir mørkets lekkje løyst.
Guds miskunns rike kjelde skal gje oss evig trøyst.
Gud vil i mørkret vera. Sitt ljos han tende der.
Og når han dømer verda han ser til Sonen kjær.
Han som vår lagnad snudde, er hos oss tid for tid.
Den som til Krist seg trudde, i siste dom går fri.
T: Jochen Klepper 1938
O: Bjarne Norheim 1963
Hør Langt på natt mun væra, med Stine Mari Langstrand #nrksalme