Jeg husker sjelden hvilke drømmer som har berørt mine tanker, min hjerne eller min kropp om natten. Det er faktisk svært sjelden jeg kan huske det. Jeg vet at jeg drømmer, men jeg vet ikke hva jeg drømmer om.
Så om natta kan det være at jeg lever et rikt indre liv uten at jeg vet noe om det. Det er kanskje litt kjedelig. Fordelen er at jeg ikke våkner av mareritt. Jeg våkner stort sett av at jeg enten er uthvilt eller at vekkerklokka ringer eller at ei jeg kjenner godt har mareritt. Jeg sover godt.
Men om dagen drømmer jeg.
Om dagen dagdrømmer jeg mye, jeg tenker mye da.
Noe av det jeg drømmer mye om er kirken og folk. Folkekirke og kirkefolk. Tro og tvil og tviltro. Jo, jeg drømmer mye om dagen. Kirkedrømmer opptar meg mye rett og slett fordi jeg tenker livet mitt og tolker verden rundt meg ut fra min tro på en kjærlig Gud som vil meg vel.
Slik har det vært i mange år, jeg tror og jeg tviler, jeg drømmer og jeg snakker, jeg ber og jeg gjør ting. Det er sånn livet mitt er. Ganske fullt om dagen og om natta sover jeg uten å vite hvilke drømmer som farer gjennom meg.
Dagdrømmene er viktige for meg. Det er kanskje litt mer enn bare drømmer, det er tanker, planer, indre diskusjoner, strategier, folks ve og vel, naturen rundt meg, framtid og nåtid. Sånn holder hodet mitt på, nesten hele dagen. Det er ikke alltid så kompliserte tankemønstre akkurat, jeg er ingen grubler.
Jeg drømmer om en kirke med åpne dører. Dører som vitner om åpne armer og varme velkomster. Vinduer som slipper lys inn. Tårn som peker oppover. Grunnmur som tåler folk.
Jeg ønsker en kirke som tar folks liv på alvor. Der nederlag og seire får plass. Der barn kan leke og ungdom kan protestere uten å få sinte blikk på seg.
Jeg drømmer om en kirke som tør å ta de svakes parti, som våger å rope ut der de som er gjort stemmeløse ikke kan åpne munnen. En kirke som ikke lar urett bli oversett. En kirke som skriker når naturen ødelegges med vold, gravemaskiner og tankeløs atferd for å skape såkalt vekst.
Olav Rune kan jeg si noen ganger: Tenk om kirken var som et fargeskrin du kunne gå inn i og være i. Nesten som en hel regnbue der det er plass til alle verdens farger og nyanser av liv!
Der må være musikk i alle verdens sjangre, kunst, ro, gode stoler, stillhet, gode inkluderende ord, undringsrom som er åpne for spørsmål. Det skal gå an å være anonym og det skal være lett å bli sett. Tenk en kirke uten fordømmende ord da, Olav Rune. Det måtte vært vakkert. Trøst og oppmuntring. Hjelp til livet. Håp.
Ja, tenk om kirkene kunne hete Håpsstasjon. Det er et utrolig viktig ord akkurat det der. Håp.
Jeg ønsker virkelig at kirkene kunne være håpets ladestasjoner. For det håpet vi bærer i oss trenger å bli ladet ofte. Ladestasjonen Håp – det er min kirke.
Så jeg drømmer ikke så mye som er hukommelsesverdig om natten tror jeg, men dagdrømmene mine håper jeg kan bli mer og mer virkelighet.
Jeg har virkelig satset mye av livet mitt på disse drømmene, visjonene som jeg tenker er jordnært og himmelvendt. Jeg vil være og bære Håp! Jeg vil næres av Håp! Jeg drømmer om en kirke som er nær det livet som leves av vanlige folk som oss. For vi er vanlige alle sammen på hver vår unike måte.