Prekentekst: Matteus 22,17-22
Gratulerer med dagen, Egersundere! I dag ser vi på store linjer og minner hverandre om hvor vi hører til, i historien, i verden og i samfunnet. Hva kan Jesus lære oss om det?
Vi er en ung nasjon, vi ble selvstendige gjennom en prosess over mer enn hundre år. Denne byen kan med rette være stolte av Eidsvollsmannen Christen Mølbach, men han stemte vitterlig for at vi skulle være i union med Sverige. Sannsynligvis syntes han det var best av pragmatiske, politiske grunner. Unionen med Sverige ble ikke oppløst før i 1905.
Krigsårene 1940-45 var vonde. Jeg har lagt ned krans i dag ved minnet over de 25 falne. Noen sår fra krigen sliter vi med fortsatt, viser det seg, når en ny generasjon vil fortelle i bøker og tv-serier. Tenk hva generasjoner i Midtøsten bærer og kommer til å måtte bære på av traumer og sår! Selv om den tyske okkupasjonen skapte sår, tror jeg vi som nasjon ble sterkere av å ha opplevd ufrihet. Verdier som går dypere enn de vi til daglig tenker over hører med til bærekonstruksjonen i det lille landet vi kaller Norge. På nasjonaldagen viser vi at vi står sammen på tvers av politiske, sosial og religiøse skillelinjer.
«Gå til mauren og bli vis» sa den kloke kong Salomo i bibelen. En smule fra matpakken hadde havna på steinen ved føttene mine. Straks var mauren der og begynte å slepe og dra smulen med seg. Mauren visste hvor den skulle, hjem til tua med mat til lageret. Hvor hører du til? Hva jobber du for? Hvem tilhører du? 17. mai er en dag som minner oss på hvem vi er og hvor vi hører til, hva som er «Maurtua» vår.
For noen år siden lærte jeg at den populære julesangen kalt «O helga natt» egentlig er en fransk kampsang om at slavebånd skal brytes og alle bli frie. «Adams julsong» handler om den friheten vi må kjempe oss til. Frihet, likhet og fellesskap er sentrale tema i evangeliet om Jesus fra Nasaret, Guds sønn. Fortellingen begynner med at Jesusbarnet ble forfulgt og den hellige familien måtte flykte. Den voksne Jesus var et politisk uromoment i samtida. Vi glemmer av og til at «Milde Jesus» gikk inn på tempelplassen med pisk og veltet bord og boder til de som dreiv handel der. Evangelistene gjengir mange såkalte «stridssamtaler» Jesus hadde med ulike partier.
Noen fariseere kom for å sette ham på prøve, leste vi nettopp. Fariseerne som gruppe var fromme, gode samfunnsborgere. De spurte: «Er det rett å betale skatt til keiseren?» Jesus gjennomskuet dem og fanget dem med et motspørsmål da han ba dem vise fram en mynt. En fariseer som kan vise fram en denar er en opplagt hykler. Fariseeren som eier en denar er en quisling, en medløper for romerne som hadde okkupert landet. Politiske motsetninger og ufred i det hellige land er ikke noe nytt. Da Jesus ble dødsdømt var det som opprører, en Messias-skikkelse fra landsbyen Nasaret som forårsaket bråk i Jerusalem, og det til og med i påskehøytida.
Mynten som skatten ble betalt med hadde bilde av keiseren, og Jesus sa: «Så gi den tilbake til keiseren da». Men alle mennesker er skapt i Guds bilde og skal og kan overgi oss til Gud. Jesus ga livet sitt for at alle mennesker skal få høre til hos Gud. Så, hvem tilhører du? Og hvordan merker omgivelsene dine det?
I flere år har menighetene i Den norske kirke bedt en bønn for «takkofferet», pengene som samles inn til gode formål, i benkene eller på vipps. Vi ber: «Gud, av ditt eget gir vi deg tilbake, ta imot oss og våre gaver for Jesu Kristi skyld». Her skulle jeg gjerne hatt en Christen Mølbach i kirkebenken. Ble hans rikdom brukt til velsignelse for folk i byen? Vårt forhold til eiendom og penger sier noe om hva vi verdsetter og hvor vi velger å investere. Da mener jeg investere, ikke bare i aksjer og eiendom, men også i arbeid og oppmerksomhet. En maur strevde med å dra mat til tua si. Kan vi bli visere av å tenke gjennom hva vi strever for?
Testspørsmålet fariseerne stilte gjaldt betaling av skatt. Det finnes alltid noen testspørsmål mellom oss. Fordi det er menneskelig å ville dele folk inn i båser, og sette opp skille mellom innenfor og utenfor. Erkebiskopen i Cambridge, Justin Welby, har skrevet en provoserende og tankevekkende bok om vårt forhold til penger. Tittelen identifiserer vår avgud som Mammon, en tyrannisk og maktsyk hersker som Jesus advarte mot. Erkebiskopen har jobbet i næringslivet før han ble prest og biskop. Han kjenner systemet og vet hvor strevsomt det kan være. Boka hans heter «Dethroning Mammon». Vi kan med Guds hjelp avsette Mammon som hersker. Da blir vi frie, og kan la pengene, både privat og i samfunnsperspektiv, stå til tjeneste for nåden og evangeliet. «Making money serve grace».
Korona-månedene har merket en tenåringsgenerasjon for livet. Når alt sosialt liv skal foregå via skjermen blir utseendet og det ytre «sykt» viktig. Nå trenger vi «å senke guarden», å møte hverandre «forrektigt», som de alminnelige personene vi er. Kroppene våre er ikke utstillingsvinduer. Vi har fått krefter og evner for å tjene et større fellesskap. Det er bruk for deg, selv om du ikke fikk lærlingplass i år. Det er mange som trenger en venn eller venninne i månedene som kommer, før neste skoleår. Og vi er alle nær noen mennesker som kan trenge å få klippet plenen eller feid gata utenfor huset sitt.
Krigsårene var vonde og vi sliter som nasjon ennå med sår fra den femårsperioden. Vi har blitt kalt til dugnad i koronapandemien. Det har kostet, og det har kostet mest for de som har minst. Far min var 8 år da krigen sluttet. Han trakk likevel krigskortet i diskusjoner: «Du må huska, eg har opplevd krigen». Vi som har opplevd pandemien har lært noe om hva fellesskap betyr, og at noe har større verdi enn penger og utseende. Det må vi huske og aldri glemme.
En polsk forfatter, Adam Zagajewski skriver trøstefullt om livet etter utryddingsleiren Auschwitz: «Jeg er av den oppfatning at man etter verdens undergang bør leve som alltid. Selvfølgelig huske hva som har hendt og hva som kommer til å hende. Og på tross av det leve som alltid. Gå lange turer. Se solen gå ned. Tro på Gud. Lese dikt. Høre på musikk. Hjelpe andre. Stikke kjepper i hjulene for tyrannene. Være glad for kjærligheten og bedrøvet over døden. Som alltid.»
Kjære Egersundere, 17.mai er dagen for en nødvendig felles hukommelse. Gå til mauren og bli vis. Se en ekstra gang på flagget der korset er i sentrum. Vi trenger å bli minnet på at vi hører til i en større sammenheng, at vi har verdier som lodder dypere og at vi, av nåde, hører til hos Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, Skaperen, Frelseren og Livgiveren, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.
Her kan du se hele gudstjenesten fra Egersund kirke på Youtube, tatt opp av Egersund menighet.
Her kan du lese hilsenen fra Anne Lise Ådnøy under kransenedleggelsen i Egersund 17. mai morgen.