På samme måte som vi i fastetiden Søndag for Søndag kommer nærmere påsken. Gjenspeiles dette også i tekstene vi leser. Jesus kommer stadig nærmere Jerusalem, døden på korset og sin oppstandelse. I dagens tekst er Jesus på besøk hos sine venner Marta, Maria og Lasarus. I kapitelet før har han vekket opp Lasarus. Han var død, men blir levende. En ganske sprø historie! Ofte blir dette sett på som et frempek på hva som skal skje med Jesus. Han skal dø, og stå opp igjen. Han skal vinne over dødens makt.
I dagens tekst har ryktet om denne hendelsen gått foran. Det er jo ikke hverdagskost, heller ikke på Jesu tid at folk dør for så, og bli levende igjen. Dette skaper uro både i Romerriket og blant de religiøse autoritetene. Hva er denne mannen i stand til egentlig? Hvordan vil verden bli seende ut om han får fortsette?
For en tid tilbake så jeg en serie som heter «Messaiah» på Netflix. Den er et forsøk på å forestille seg hvordan det ville sett ut dersom det kom en mann som Jesus til jorden i vår tid. En mann som gjorde store under, og forkynte et radikalt og uvanlig budskap som folk sluttet seg til. Vi må aldri glemme at det kan ligge mye makt i etterfølgelse. En masseetterfølgelse av en tilsynelatende ukjent person vil alltid oppleves som en trussel. Evangelieteksten for denne søndagen har ofte blitt brukt som kritikk mot jødene. Det er det ingen grunn til. De reagerte med all sannsynlighet som de fleste andre ville gjort i en slik situasjon. Det kunne like godt være oss – det må vi ikke glemme.
Når vi møter noe som skremmer oss, gir oss motstand eller tap av kontroll, vil ofte vår reaksjon være å forsøke kvitte oss med problemet. Enten gjennom å fjerne det faktiske problemet, gjenvinne kontrollen, eller møte frykten på en eller annen måte. Alle disse tingene kan være både gode, og legitime løsninger. De kan være helt nødvendige. Dagens tekst kan likevel fortelle oss at ting ikke alltid er som vi tror. At i det ukjente som skremmer oss kan det også finnes en gave. Jesus var ikke en trussel, men Gud som kommer til oss. Det er fordelen vi som lesere har i denne fortellingen. Vi vet hva som kommer etterpå. Sånn er det sjeldent i livet ellers.
Kanskje kan denne teksten være en invitasjon til å se nærmere. Til å våge det ukjente. Å vite at ting ikke alltid er slik vi tror. At det vi helst vi avfeie kan gi oss akkurat det vi trenger. Å vite at Gud går med oss også der vi minst venter å finne han. Vi skal få ta med oss en bønn fra Birgitta av Vadstena inn i helgen. Hun skriver:
«Herre, vis du meg veien
Og gjør meg villig til å gå den.»