Det er vanskelig for oss alle å møte krigen i Ukraina gjennom TV-skjermen. En som kjenner dette enda sterkere på kroppen, er Dmytro Ostanin. Han er selv fra Ukraina og er sokneprest i den russisk-ortodokse kirken som holder til på Søreide.
Vår sokneprest Gunnar Mindestrømmen møtte Ostanin til en samtale på morgenen onsdag 16. mars. Ostanin skulle videre i et sykebesøk på Haukeland etterpå, og stilte derfor i den vakre drakten han bruker i sitt presteembete. Den russisk-ortodokse soknepresten er en vennlig og fredsommelig mann, som tydelig er preget av situasjonen i sitt hjemland.
– Hvordan har du det nå, egentlig? Vi sitter i Norge og ser forferdelige bilder fra krigen i Ukraina.
– Det er vanskelig. Det er vanskelig fordi familien min er i Ukraina. I går natt ble det bombet like i nærheten av der de holder til. Jeg har mange slektninger som bor i en småby med førti tusen innbyggere. De er samlet, og må gå i kjelleren sammen hver eneste natt. Jeg tenker på dem hele tiden, og vil ha kontakt med dem så ofte som det går an.
Ostanin snakker rolig på flytende norsk med østeuropeisk aksent.
– Vi har også mange venner i Ukraina. Mange vil ikke og kan ikke flykte. Faren min er for gammel til å flykte, han kan ikke gå stort lenger enn til og fra baderommet i leiligheten sin. Menn som er i tjenestedyktig alder får ikke lov til å forlate landet, og ikke alle jenter eller kvinner vil forlate sine menn.
Presten tar en liten pause før han legger til;
– Det kan bli håpløst hvis vi ikke tror på Gud.
– Hvordan var det å høre at krigen startet?
— Da krigen brøt ut, begynte jeg å miste tro på folk. Jeg mistet ikke tro på Gud, men jeg holdt på å miste troen på folk. Like etter kom det mange SMS’er, det kom blomster og gaver på døren og mange viste omsorg. Da ba jeg til Gud om å tilgi meg. Det var ikke riktig å miste troen på folk. Dette viser meg hvorfor Gud elsker mennesker. Vi har et ordtak i Ukraina som sier at virkelige venner er der om det skjer noe dårlig. Det er godt å kjenne at det er så mange som støtter oss. Hjertet er fylt av takknemlighet til Gud for det.
Ostanin bor i Os med kone og to små barn på sju og tolv år. Foreldrene prøver å skjerme barna mest mulig fra det som skjer i hjemlandet hans.
– Vi prøver å unngå at de får så mye med seg, men selvsagt får de med seg noe av det som blir sagt, og de ser at vi voksne gråter og er preget av det som skjer. På skolen ser de på Supernytt, men vi måtte si at den yngste ikke kunne få se det. Det blir for sterkt for henne.
Den eldste datteren er en dyktig fløytespiller og har deltatt på en solidaritetskonsert i Bergen sentrum. Faren var svært stolt over henne da hun ble intervjuet i avisen etter konserten.
– Vi prøver som sagt å distansere henne fra krigen, sier han, - men jeg ble overrasket over hvor moden hun var da hun svarte. Hun sier helt riktige ord. ‘Ukraina skal vinne, for vi er et sterkt folk’, sa hun. ‘De kjemper for sitt eget land, sin egen frihet’.
– Hadde du trodd det kom til å bli krig?
– Ingen trodde det kunne bli krig før 2014, da Russland okkuperte Krimhalvøya, Luhansk og Donetsk. Da forandret mye seg. Russland nektet for at de hadde en hær der. At det skulle bli et åpent angrep mot Ukraina trodde ingen. Jeg har en stor slekt i Russland også. Ingen kunne tro at dette kunne skje. Men det skjedde.
Ostanin har engasjert seg mye for å kunne hjelpe folket sitt i hjemlandet og dem som er på flukt. Han forteller at det å hjelpe andre, også hjelper ham selv.
– Jeg har en ting jeg hviler i fra min egen erfaring. Hvis du føler deg fortapt, hvis du føler du er på grensen av hva som er mulig; finn noen du kan hjelpe. Da vil Gud støtte begge to og gi kraft til dere begge. Av den grunn bestemte jeg meg for å bli med i Røde Kors og hjelpe den ukrainske foreningen i Bergen, og vi gjør mye i kirken vår også. Vi har samlet inn 11 tonn turmat og annet utstyr som har blitt sendt med lastebiler, og en bil med medisin. Når man kan hjelpe andre, blir det lettere.
— Vet du om noen ukrainske flyktninger som er på vei til oss i Bergen nå?
— Det kommer cirka tusen flyktninger til Bergen etter hvert, så jeg vet selvsagt ikke hvem alle er. Jeg har vært med dem som har kommet, på politistasjonen for å hjelpe dem å registrere seg. Noen har slektninger her, men ikke alle. Det er opprettet en gruppe på Facebook for flyktninger, de som er tar imot flyktninger og de som er slektninger. Der kan de kommunisere med hverandre og slik at de kan få direkte hjelp. Folk samler klær og ting som skal leveres på hotellene de skal bo på først.
– Er det noe vi konkret kan gjøre for å hjelpe?
— Konserter som den vi skal ha 7. april, hjelper mye. Vi hadde en lignende konsert i Os kyrkje der Aurora var med, og der samlet vi inn 120.000 kroner på to timer. Midler vi får inn, kan gå til veldedighetsorganisasjoner. Man må ha en organisasjon som tar imot det som kommer, slik at det ikke stopper på grensen i Polen. Midler som kommer inn, må overføres til dem som hjelper konkret.
Ostanin forteller at menigheten hans samarbeider med en veldedighetsorganisasjon som er ledet av en han kjenner fra prestestudiet i Ukraina. Denne presten kjører barn med buss bort fra barnehjem i krigsområder. Det er også mange barn som går alene langs veien bort fra store byer som er bombet. Ostanin følger organisasjonen tett, og fikk vite at bare på en uke ble tusen barn plukket opp og fraktet til trygghet. 35 frivillige sørger for husly i roligere områder i det vestlige Ukraina, før de kjøres videre til barnehjem i Polen.
— Det er jo mange som har store hus her. Kanskje noen kan ha plass til noen?
— Vi jobber med privat innkvartering. Jeg er kjempeglad for at mange melder seg for innkvartering. En ting er å bo på hotell, men det er noe helt annet å bo med mennesker. Det kan være avstand i språk, men det tror jeg går bra. Mennesker er mennesker. Vi forstår hverandres behov, også uten ord. Hvis noen har plass til å huse noen, kan de kontakte kommunen, den ukrainske foreningen, eller meg direkte.
Den russisk-ortodokse presten har også nylig inngått en avtale med vår biskop, Halvor Nordhaug, om trykking av bønnebøker til den ortodokse påsken, ny-testamenter på ukrainsk og små ikoner. Disse tror han vil være kjærkomne når ukrainere skal feire påske en uke etter vår norske påske.
— Jeg forstår at noen kan bli, hva skal jeg si, litt irritert, når man sammenligner flyktningene fra Ukraina med flyktninger fra andre land. Noen tenker ‘Hvorfor var det ikke sånn med oss da vi var flyktninger?’. Men det er noe spesielt med flyktningene fra Ukraina. For det første er det per i dag 2,7 millioner flyktninger fra Ukraina – og alle sammen er flyktninger i Europa. For det andre; jeg har vært med flyktninger på politistasjonen, og der blir de spurt om de vil tilbake til Ukraina eller om de vil bli værende i Norge. Nesten alle svarer at de vil tilbake, helst om to – tre måneder. De har familie der, og de vil ikke bo i det vakre landet vårt.
— Hvordan er det å skulle lede en menighet der både russere og ukrainere er med?
— Det er ingen splittelse i menigheten. De som bor i Norge, forstår demokrati, hvor viktig et liv er og hva barmhjertighet betyr. Det er ingen splittelse, men det er litt spenning. Menigheten hører til patriarkatet i Moskva, og det gjør meg litt vondt. Lederen der sier ja til krigen. Det hele blir litt schizofrent for meg. Jeg måtte sende et brev til patriarken i Moskva. Det kunne kostet meg jobben, men jeg måtte si ifra. Noen ukrainere ser på meg som en russisk prest, mens russere ser på meg som en ukrainsk, nasjonalistisk prest. Når jeg blir kritisert fra begge sider, føler jeg at jeg står riktig, i midten. Jesus var ikke politisk. Selv om jeg er patriot, er jeg ikke på en side, men midt i, med Gud.
— Hva tenker du videre? Tror du det blir fred?
— Jeg håper på det, og jeg håper det ikke tar lang tid. Jeg tror Ukraina kan vinne. Da vinner de ikke bare for seg selv, men for hele jorden. Hvis det ikke stopper i Ukraina, hvilket land blir det neste? Latvia? Litauen? Estland? Polen? Vi håper ved Gud at alt blir bra.
Av Gunnar Mindestrømmen og Geir Endre Kristoffersen