Camilla Grimsby vokste opp i en forholdsvis streng kristen familie, der pietismen stod sterkt og det liberale var styggedommen selv. Det resulterte i at hun ble redd både for Gud, og for å ikke passe inn.
- Det var KFUK/KFUM som reddet meg fra fortapelsen, forteller Camilla litt spøkefullt.
- Her skjønte jeg at Gud ikke var en streng mann med stokken, og det åpnet seg opp en helt ny trosverden for meg.
Til tross for sitt ganske strenge kristne syn, var Camillas far også rund og mild og ganske så vidsynt på mange områder.
- Han var opptatt av å hjelpe folk som falt utenfor, og fnyste av fasademakeri og maktarroganse. Han higet ikke etter å være med fiffen, snarere tvert imot. Det var heller ikke lov å snakke nedsettende om mennesker som folk flest mente de hadde god grunn til å snakke nedsettende om. Han inviterte inn de som andre ikke ville ha i hus og stoppet alltid for å slå av en prat med de som vi helst kaller originaler. På finstasen skulle ikke folk kjennes! Det er nok pappa som har lagt spiren i meg til diakonien og utsagnet «Ingen er bare det du ser», forteller Camilla.
På Ungdomshallen (KFUK/KFUM) fant Camilla en leken og mangfoldig gjeng, og bygget etter hvert et sterkt og godt felleskap der. Samtidig opplevde hun noen ganger å bli stående imellom «gjengen» sin og andre som stod på utsiden.
- Jeg syntes det kunne være vanskelig å bare skulle hjelpe sånn «tilsynelatende», sier Camilla. Hun forteller at det noen ganger kunne være vanskelig å få bitene til å "passe sammen": at hun selv kunne være redd for å falle utenfor, og samtidig var det vondt å være med på å sette andre folk utenfor. Hun forteller videre om at det fort ble hun som skulle hjelpe folk:
- På fester ble det mange ganger jeg som ble sittende med «problemene», og jeg følte noen ganger på at jeg hadde lyst til å skvette unna – og bare være med i gjengen. Jeg skjønte etter hvert at det var dette som var min vei, og det endret seg gradvis; den kraften som gjorde at jeg kunne tørre å ta tak i ting som ikke var bra, forteller hun.
«Ingen er bare det du ser»
Camilla startet sin yrkeskarriere som ung og fremadstormende salgskonsulent, og hadde etter hvert kommet langt unna kirken og Gud, men en dag så hun en stillingsannonse hvor Kirkens Bymisjon søkte etter frivillige medarbeidere til sitt natthjem for kvinner i rus og prostitusjon.Omsorgsbasen følte jeg at jeg gjorde et arbeid som betydde noe for noen, og jeg møtte jenter ansikt til ansikt, helt uten filter, som hadde virkelig sterke historier å fortelle, sier hun alvorlig. Omsorgsbasen er et akuttovernattingstilbud i Bergen sentrum for kvinner i rus- og/eller prostitusjonsmiljøet i regi av Kirkens Bymisjon. Camilla jobbet som frivillig på basen i 4 år. I 2002 var hun med på å starte opp det diakonale kafèprosjektet Kafé Magdalena, også dette gjennom Kirkens Bymisjon. Der jobbet hun frem til 2011.
- Det å jobbe i Kirkens Bymisjon ble som å komme hjem – på mange måter.
Camilla forteller at hun har tatt med seg ordtaket til Bymisjonen: «Ingen er bare det du ser», i sitt arbeid med mennesker:
- Jeg minner ofte meg selv på dette ordtaket. Jeg prøver å ha det åpent i
skottene, akseptere og ha respekt for
andre uansett hvor jeg er og hva jeg jobber med, forteller hun.
Bak fasaden
Camilla vokste opp med en fetter i rusmiljøet, og lærte tidlig hva det vil si å være en outsider. Derfor har hun alltid vært opptatt av å se mennesket bak alle merkelapper:
- Vi trenger ikke være så opptatt av å putte folk i bokser. Vi skal skape møteplasser, gi folk lysglimt og legge til rette for at folk kan være slik de er, forteller Camilla og sier at man ikke trenger å komme ut av livet uten arr og
skavanker:
- Hva er vel dette livet dersom vi bare skal passe på at fasaden er i orden?
I 2011 dro Camilla til New York for å jobbe som vertskap for Sjømannskirken. Hun forteller at det var vanskelig å reise fra det gode felleskapet i Kafé Magdalena, men hun opplevde en annen type felleskap i storbyen.
- Man ser mye fasade – også sin egen, men om man ser bak fasaden ser man både skuffelser og slitet som ligger bak det å følge drømmene sine. Da er det godt å ha noen som kan holde deg når du faller, sier hun. Etter nesten tre år i metropolen vendte Camilla tilbake til Bergen uten en plan. Hun møtte da
tilfeldigvis påtroppende domprost i
Bergen, Gudmund Waaler, som spurte henne hva hun skulle gjøre nå?
- «Jeg vet ikke, det løser seg vel», svarte jeg, - og ut av det blå utbrøt jeg: «kirketjener?!». He he, ikke vet jeg hvor det kom fra, og Gudmund ble like overrasket som meg. Men han for-
talte meg at de lette etter kirketjener til Bergen domkirke menighet, sier Camilla lattermildt.
- Plutselig hadde jeg sendt en søknad, og fikk jobben! Det har vært utrolig fint å være kirketjener i Bergen domkirke menighet, forteller hun og under- streker hvor viktig hun synes det er å åpne kirkerommet, slik at flere tør å komme og kan kjenne seg hjemme der:
- Kirken er alles! Vi forvalter bygget, ikke rommet! Det gjør Gud, og jeg tror at det rommet er mye større enn vi som kirke har latt det få være.
Diakonimedarbeider
De siste to årene har hun også jobbet som frivillighetskoordinator i Kirkens Bymisjon, og har blant annet jobbet som arbeidsveileder på Kronhagen Kafè. Nå går hun videre og blir fra januar 2019 den nye diakonimedarbeideren i Bergen domkirke menighet:
- Jeg trives veldig godt der jeg er, men jeg tenkte at denne stillingen var laget for meg, så da måtte jeg bare ta sjansen. Jeg kommer nok fortsatt til å bruke Krohnhagen Kafé og være innom Kirkens Bymisjon sine tiltak med jevne mellomrom, og håper jeg kan få flere med meg på det! I min nye stilling kan jeg få være en brobygger mellom mennesker og ulike diakonale institusjoner. Jeg elsker å bygge broer og se muligheter. Jeg ser også frem til å ha tid til å prate med folk jeg treffer på min vei, og ha muligheten til å gjøre noe med ting jeg ser. Jeg gleder meg også til å få anledning til å være mer til stede i det jeg ser kunne trenge litt oppmerksomhet.
Den søte juletid
Camilla har i mange år vært med å arrangere julaftenfeiring i Korskirken, i regi av Kirkens Bymisjon:
- Det er en fantastisk opplevelse, og jeg gleder meg alltid til det. Her er alle samfunnslag, religioner og nasjoner samlet til felleskap i fred og fordragelighet rundt pinnekjøtt, krybbe og juletre – rett og slett litt himmelsk, og nesten som man kan se englene som daler ned i skjul. Den søte juletid kan være ganske bitter for noen. Mange mennesker har av ulike grunner ikke familie eller venner som de kan være sammen med på julaften, da er det godt at det finnes slike fellesskap! Det er ikke vanskelig å finne folk som har lyst til å være med å bidra til denne feiringen. Det gir en optimisme og tro på at vi er på god vei inn i et varmere samfunn. Det er heldigvis flere og flere som ser at juletiden handler om mer enn god mat og flotte julegaver, avslutter Camilla og ønsker alle en velsignet juletid!