I middelalderen ble Olav den hellige regnet som den viktigste og største helgenen i Norden. Han ble æret fra Finland i øst til Island og Færøyene i vest. Da normannerne kom til som korsfarere til Det hellige land, malte de hans bilde på en av søylene i selveste Fødselskirken i Betlehem. Nest etter Maria var Olav den hellige den helgenen det var flest billedframstillinger av i norske kirker. Det gjaldt både statuer, malerier på alterskap, broderinger på kirketekstiler og preging av mynter og pilegrimsmerker. Det er annerledes i våre dager. Markeringen av Olavsfeiringen fremstår mer som en slags religiøs folklore uten at en helt skjønner den religiøse betydningen av den.
Helligkåringen betraktes med et likegyldig skuldertrekk eller blir sett på som en gedigen misforståelse. Olav var jo en brutal viking som ikke kunne regnes som en skikkelig helgen.
En av grunnene til at Olav så raskt etter sin død ble regnet som helgen, var at hans død ble sett på som en martyrdød. Han hadde kjempet for å innføre kristen- dommen i landet vårt og i den kampen gav han til slutt sitt liv. Martyren er den som med sin død gir det ytterste bevis på troen på Kristus. Han gir sitt liv heller enn å svikte Kristus. Martyren er den som tar Jesu ord på fullt alvor: Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. (Mt 10:39).
Vi vil markere olsok i Bergen domkirke med en gudstjeneste der blant annet et ad hoc kor deltar. I forkant av gudstjenesten planlegger vi et miniseminar ved første amanuensis ved Universitetet i Bergen, Alf Tore Hommedal: «Olavstradisjonen i bergensk, norsk og internasjonal sammenheng.»
Tid og sted: Bergen domkirke 29. juli
Seminar kl. 1830.
Gudstjeneste kl. 1900