Det er lett å miste motet
Det er fort gjort å generalisere og lage seg stereotyper. Muslimene mener slik, og de kristne gjør sånn. Kvinner tenker masse tanker, mens menn kan verken tenke eller gjøre to ting samtidig. Eldre liker ditt, de unge liker datt. Vi synser, tenker og tror, og oftest i den beste mening. Men slik båstenkning om mennesker fører bare til mer avstand mellom oss. «Æ vil hør på Elvis Presley æ», sa en eldre beboer på sykehjemmet, og trasket irritert til rommet sitt. Vi hadde satt på den vanlige frem fra glemselen-musikken, og fikk oss en velfortjent påminnelse fra trønderkaren om at folk er forskjellige. Muslimene er like forskjellige som kristne er det, og selv har jeg en datter på snart 16 år som liker å høre på musikk fra gamle tider. I verden rundt oss er det krig, og det på en klode som lider under vårt stadige behov for å ha mer. Det er lett å miste motet, eller som bestemor i hjembygda mi sa: «Je bli hauløs tå det dær». Å være hauløs betyr å se mørkt på noe, og den følelsen har vi vel alle kjent. Kampen for rettferdighet, både her til lands og utenlands, fortoner seg som en endeløs vandring i ei hengemyr. Slike myrer gikk jeg ofte over i min barndom, på leting etter kyrne som ikke kom hjem til kveldsstellet på setra. Det gjaldt å holde seg unna de stedene hvor svart jord lå, der var det bunnløse hull, sa bestemor, og kikket alvorlig på meg, idet jeg sprang ut gjennom seterdøra for å ta fatt på det viktige oppdraget.
Jeg skulle bidra til et varmere samfunn, men nå var både menneskene og omgivelsene borte! En merkelig pandemi med samme navn som en nydelig type jordbær, hadde gjort feltet utilgjengelig for meg. Det var nedstengt, og slik haltet det og gikk i noen måneder etter at jeg startet i jobben høsten 2020. Heldigvis fant jeg ikke noen bunnløse hull i Sel, ei heller myrer å synke i. Men jeg fant vakre myrer og fjellterreng, og folk som brydde seg om hverandre. De var glade i bygda si, og de ulike grendene her. Jeg fant også flere mennesker som bestemor, gode veivisere og samarbeidspartnere – akkurat som henne. Alle ønsket de å være brobyggere, og å legge til rette så gode ting kan skje. Det er ingen selvfølge å få et hei tilbake når man kommer til en ny plass. Jeg merket fort at nord-gudbrands- døler var litt som oss nord-østerdøler: Ikke av de mest impulsive og kontaktsøkende, men stabile og stødige på foten. Skjønt, etter hvert oppdaget jeg at, ja, du gjettet riktig, nord-gudbrandsdøler er like forskjellige som alle andre, altså ikke en ensartet gruppe som tenker og handler likt.
Jeg fikk lære hva griseple var
Det er så mye fint jeg kunne trukket frem fra tiden jeg fikk jobbe som diakon i Sel. Jeg ble glad i både gjengen på kirke- kontoret, og menneskene som utgjorde samfunnet i den lille byen ved Rondane. En person må jeg nevne, og det er
Elisabeth V. Randen, lederen på frivilligsentralen. «Oi, dette var godt, skulle tro du var kokk», sa jeg da hun bød meg litt middag på Aktivitetshuset en kjølig dag i januar. Senere kom det fram at kokk var hun da faktisk, og med pågangsmot i bøtter og spann. Heldige Sel kommune som har en slik person i den viktige stillingen i å være leder for frivilligsentralen. Alltid positiv, og med enorm evne til å se muligheter fremfor begrensninger. Elisabeth gjorde ord til handling, og jobbet utrettelig for det samme som meg: Rettferdigheten, nestekjærligheten, kloden vår og felles- skapet. En glede å samarbeide med henne, og dessuten fikk jeg lære hva griseple var!
Hold motet oppe
Jeg har blitt berørt av alle historiene. Fremmede mennesker som tok kontakt. Iblant bare for å snakke med noen, som hadde tid til å lytte til deres historie. Vonde og meningsløse ting skjer, både i Sel og ute i verden. La oss ikke bli hauløs, men hold motet oppe. Jesus sier i Johannes evangelium (14, 27): «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet». Når jeg nå er tilbake i jobben som psykiatrisk sykepleier på Røros, så kjenner jeg at en bit av hjerte fortsatt er i byen ved Rondane. Det er så lett å si hei, og så vanskelig å si ha det. Jeg er glad for at det tross alt ikke er så langt fra Dalsbygda til Sel.
Tusen takk for meg.
