Runddag: Terje Kleiven med Per Ryen, Halfdan Kluften, jubilant Arvid Ryen, Reidar Bekkemellem og Åge Kjelløkken på Heidal ysteri.
Nylig trommet sambygdingen Reidar Bekkemellem sammen til et trivelig treff, for gamle skihelter i andre etasje på Heidal ysteri. En langbent og fryktet konkurrent til heidølene, Halfdan Kluften, tok turen fra Vågå, og fikk følge av forfatteren Terje Kleiven. En usedvanlig ressurs å ha med seg, om skiheltene skulle glemme en hendelse eller detalj fra sine glansdager.
- Det var råte mykjy skiløpere før, nå er det bare skiløyper, humrer Reidar, og sikter til at det er en del tiår siden Gudbrandsdalen hadde sine glansdager i langrennssporet. Selv var han å finne på Solokorkene under sin tid på landslaget, og ble betegnet som den beste juniorløperen i 1964.
Flotte naturopplevelser på ski
Oppgaven med å være startmann i stafetten fikk Arvid av en grunn: Han var rolig og sindig, forklarer gjengen. Etappe to gikk Reidar, og Erling Steineide tok ankeretappen.
Etter litt prat om skisamlinger, skikretser, tømmerhogging og lite skilling, så vil jeg høre hvor damene var å finne i skisporten.
- Jo, det var jo Babben Enger Damon. Hun var fin, ja hun likte dere også, Arvid.
Arvid og sidekamerat, Åge Kjelløkken, smiler, og den som tier samtykker vel heter det? Men kvinnene var enten fraværende eller i klart mindretall, slik som i kombinertsporten – der det først nå har åpnet for kvinnelig deltagelse. Og det ser ut til å gå riktig bra, sett med norske øyne.
1960 – tallets treningsløyper ble som oftest stelt og hogd ut selv. Det må ha vært moro å renne i egenproduserte løyper, og selv om det nok kostet både svette og slit – så bidro kroppsarbeidet til mer styrke. Å gå på ski ga også flotte naturopplevelser. Under en treningssamling på Lillehammer lå skodda over byen tjukk, men løperne var i høyden i klårvær under solen. Da stoppet Halfdan brått opp, klev opp på en stein – og fremførte for hele laget et dikt av Aasmund Olavsson Vinje.
Luggume karer: Arvid Ryen og Åge Kjelløkken i trivelig prat på ysteriet.
Kunne ikke gå forbi Reidar
Jubilanten ser ut til å kose seg ettersom praten går høyt og lavt rundt bordene. Men han sier ikke så mye, og jeg undres på dette.
- Jeg treng jo ikke prate jeg, for det ordner de andre med, slår han fast.
Skikameratene rundt blir med ett stille, så forteller Reidar at Arvid bestandig har vært så snill. Ja, kanskje for snill iblant?
- Vi gikk jo en del turløp etter vi la opp som aktive utøvere. Arvid var bedre til å flyge enn meg, og i Pelleløpet manglet det ikke på bratte bakker. Plutselig så jeg han sto å venta på meg på toppen av den siste bakken før mål. Nei, nå får du jaggu gå, sa jeg, og det endte med at vi kom likt i må!
- Reidar hadde jo stupt og tapt tid i løypa, kommer det forsiktig fra nabobordet.
Under et annet turrenn på 1980-tallet i Sjårdalen kom de to raskeste, Arvid og Reidar, samla mot mål – med sistnevnte først. Men det siste stykket hadde bare ett spor. - Du skulle hatt deg forbi, sier Halfdan, og ser bort på Arvid.
- Neimen, jeg kunne jo ikke gå forbi han Reidar, kommer det litt mindre forsiktig fra nabobordet
.
De to raskeste: På turløpene rundt 1980 – tallet var Arvid Ryen og Reidar Bekkemellem raskest.
26 kaldegrader på Raufoss
Jeg lurer på om de pyntet seg slik mange av dagens skiløpere gjør?
- Nei, var ikke nødvendig det vet du, vi var så bra lell vi, kommer det samstemt fra flokken.
Bekledningen var adskillig tykkere enn dagens supertynne drakter. Kanskje nødvendig også, i forhold til manglende nedre kuldegrense slik som rennene i dag har?
- Ja, vi var bedre kledd den gangen. Måtte jo det, en gang gikk vi i 26 kaldegrader på Raufoss. På Alvdal var det også veldig kaldt under stafetten i 1969, men vi vant med tre minutter. Ja, oss gikk fort da, sier Reidar til startmannen.
Når Arvid nå ser tilbake så står seieren i 3x10 kilometer stafett under NM på Alvdal, som hans beste idrettsminne.
På Alvdal: Arvids beste idrettsminne, da Heidalstrioen vant NM-stafetten med tre minutter. Foto: Privat
Det var stor stas med skirenn før. En gang i Heidal samlet 600 personer seg til fest kvelden før. Nesten ikke til å se for seg, men livat med felespill, dans og trall høres det ut til å ha vært. Om fremtiden til skisporten så synes ikke karene det ser videre lyst ut.
- Det er vel bare fire land som har tradisjon og gode forutsetninger for langrenn, så jeg ser svart på det. Og mellom Therese og de andre er spranget altfor stort, mener Terje.
Lagt opp skigåinga, men ikke helt
Siden skigutta la opp konkurreringen så har de hatt jevnlige treff, mest på Otta men også hos hverandre. Humor og friske utsagn har det ikke manglet på, og en gang meddelte Arvids bror, Per, følgende: Jeg er så låk til å høyre så jeg må prate sjøl!
Per Ryen la opp aktiv skiløping som 26-åring. – Jeg var bra en periode, men så dovna det og stabiliserte seg. Han minnes da gudbrandsdølene gjorde det så godt i Holmenkollen i 1960. Halfdans bror, Leif, på delt førsteplass, Arne Botten (Dovre/Vinstra) fikk 3. plass og Arvid kom på åttende.
- Vi hadde smurt med isklister, og for meg gikk det dårlig da jeg tråkket på et ullteppe rett før start – det lå og slang i målområde.
Yngstemann i gjengen på ysteriet, Terje, er hyppig å se i skiløypene der han bor. Men hva med gammelguttan, går de noe på ski fortsatt?
- Jeg har lagt opp, kommer det kontant fra Per.
- Jeg også, for lengst, går bare på beina, meddeler broren, men blir korrigert og må innrømme at noen ytterst få skiturer blir det i løpet av året.
- Jeg ruller på ski kvar dag det går an, sier Halfdan.
- Jeg går i fjellet i Sjodalen, forteller Åge, og de andre tilføyer at han liker å gå opp løypene sjøl.
- Jeg går på ski, og passer meg så jeg ikke stuper. Så kjører jeg løypemaskin, smiler Reidar.
Når det gjelder skiutstyr så gikk alle på Madshus i gammeltida, men hevder Landsemski var best – og finnenes ski sto også i særklasse.
- Finnene hadde råte gode ski, Järvinen, minnes skiløperne.
Førjulsbesøk til 80 – åring: Rolig og sindig skiløper fra Heidal med bursdag i desember.
Veldig grei prest
Om kirke og prest så huskes konfirmanttiden godt. Heidølene sto oppstilt i midtgangen i Heidal kirke, og skulle svare da presten spurte om salmevers. Reidar grudde seg svært til det ble hans tur, men presten, Nils Berg, viste nåde.
- Han spurte om det eneste salmeverset jeg kunne, sier Reidar, og tilføyer at de hadde en fabelaktig fin prest.
- Han var med å lekte seg, veldig grei type. Røykte pipe, og kjørte motorsykkel – før han etter hvert fikk seg en Opel. Aktiv motstandsmann var presten også under 2. verdenskrig.
Karene sier at de ikke er noen kirkegjengere, men tar turen iblant innom kirkegården.
- På sommeren treffer man mange der, spesielt utflytta folk, sier Reidar.
Om dagens samfunn har karene mangt å si, og ulike meninger om både fylker og sjukehus. Mobiltelefon og annet utstyr tar tid å takle, og mye skal læres. Men jeg synes denne gjengen henger godt med, og en ting har de skjønt: Å holde kontakt med hverandre, ha det trivelig i lag, det er godt for helsen. Og ikke minst, ha noen å dele minner med: – Oss levde i ei fin tid, slår Reidar fast.
Jeg oppsummerer min gjestevisitt på treffet med at dette var en luggum gjeng! Neste år er det Åge som har runddag, og inntil da kan karene nyte sitt paradis i Norddalen.
Gamle skihelter: Per Ryen, Halfdan Kluften, Arvid Ryen, Reidar Bekkemellem og Åge Kjelløkken
Tekst og foto: Astrid M. Sæther