Om kirken

Vi savner å kunne gå i kirken. Men hva er kirken? Med kirken kan vi forstå mange ting, både religiøst, organisatorisk, juridisk og ikke minst kirkebygningene. Her vil jeg konsentrere meg om det siste, og da særlig selve kirkerommet.

Kirkerommet er ikke bare et rom. Vår kirke er en del av en tradisjon der kirkerommet må ses i sammenheng med Gudstjenesten som er bygget opp med en liturgi. Liturgien understreker forkynnelsen, er knyttet til årets gang og livets gang. Tilknytningen til årstider og høytider som stadig gjentar seg understreker både den kristne tenkning og livsforståelse, og er svært sentralt ved feiringen av Gudstjenesten.

Her er vi ved noe av det helt sentrale, Gudstjenester er noe som feires, det er noe annet enn et møte med et foredrag.  Kirkerommet er festsalen der feiringen skjer og understreker og bygger opp omkring feiringen. Kjenner man til dette og tenkingen med de ulike deler av kirkerommet og kirkerommets arkitektur, får man på en måte del av en feiring når man kommer inn i en kirke selv når det ikke er Gudstjeneste der. Det er den oppstandne Jesus Kristus som feires.

Det meste i et kirkerom er gjennomsyret av kristen symbolikk. Her tas bare opp noen enkeltelementer og selve innredningen av kirkerommet.

Vårt kirkerom bygger på en måte på to tradisjoner, de keiserlige audiensbygninger i det gamle Romerriket, og kirkens overtakelse av den ideen de bygde på og en videreutvikling av det. Det ligger i ordet audiens hva de romerske bygningene var bygget for, for å møte, hylle og ære keiseren. I kristen tradisjon er keiseren erstattet av Kristus og altertavla har keiserens plass.

Kirkerommet er selvsagt også preget av tiden vi lever i og også hva som er det sentrale i den kristne forkynnelsen, hvilket også har variert gjennom tidene, om det er feiringen av sakramentene, dåp og nattverd, prekenen, fellesskapet osv. Når vi er på besøk i andre kirkesamfunn er det lett å se forskjellene i hva som vektlegges. Kristne hadde for øvrig ikke egne hus eller møterom for keiser Konstantin gjorde kristendommen til offentlig religion etter år 300.

Alteret er til minne om det siste måltidet og ved nattverden får vi del i fellesskapet rundt bordet. Selv opplever jeg kanskje utviklingen til dypping av brødet i vinen, som en individualisering, et generelt sterkt trekk ved hele vår tid. Men jeg ser det praktiske i det. Trinnet opp til alteret understreker handlingens og stedets opphøyde karakter.

I keiserlige tider var «koret» ikke bare stedet for den keiserlige stol, men også for hans lakeier og embedsmenn. Dette fulgte kirken opp med at disse plassene i kirkelig sammenheng ble brukt av prestens medhjelpere, forsangere osv. Dette er til en viss grad fortsatt praksis i vår kirke, men forsangerne er hos oss flyttet til galleriet for å ha tett kontakt med organisten. I den danske kirke står forsangeren fortsatt i koret.

For å markere at dåpen var inngangen til kirken, stod døpefonten i tidligere tider ved inngangen. Nå er døpefonten vanligvis plassert ved inngangen til koret. I Drøbak kirke er skulpturer som symboliserer Moses og Aron plassert ved inngangen til koret og døpefonten etter disse. På den måten er koret i Drøbak kirke laget som et symbol på overgangen fra gammel til ny tid, fra lov til evangelium. Koret i vår kirke er slik sett summen i hele kirkens forkynnelse.

Drøbak kirke har en veldig spesiell plassering når det gjelder himmelretning. Det vanlige er at kirken er plassert med alteret i øst, det viser til der det står i Sakarjas lovsang at

«Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei!» Luk. 1,78-79.

I vanlige kirker er vandringen gjennom kirken, en vandring mot lyset. Slik kan vi vel også oppleve det i Drøbak kirke selv om den altså er vendt feil i forhold til denne tradisjonen med himmelretningen. Vandringen gjennom langskipet er livets vandring, fra mørket til lyset. Det er en ganske utrolig og fantastisk livsforståelse som ligger bak denne arkitekturen. Underveis passerer vi lysgloben, et sted for stille ettertanke der vi også kan tenne lys.

Det ligger ingen tro på magi bak tradisjonen med å tenne lys, men en erkjennelse av at det ikke alltid er så lett å finne ord. Lystenningen er derfor en henvendelse til Gud med et ønske om hans nærhet og hjelp til det vi ikke kan sette ord på. Det er et sukk til Herren, som Paulus uttrykker det.

Budskapet og opplevelsen av Guds storhet og nærhet, oppleves ikke bare med ørene, men ved å ta alle sanser i bruk, både ved syn og bevegelse. I andre kirkesamfunn er også luktesansen inkludert.

Kirken er ikke bygget som et allment møterom, men et rom for forkynnelse og tilbedelse. Det er et rom med forkynnelse, selv uten prest!

Dagens "tidebønn"

Som erstatning for den vanlige tidebønnen gjengir jeg i dag salme nr 530 i vår salmebok, "Kirken den er et gammelt hus", av Grundtvig. Jeg tar også med vers 8 som ikke står i vår salmebok. Synes salmen passer både til dagens tema og tiden vi er i.

1Kirken den er et gammelt hus, / står om enn tårnene falle. / Tårne full mange sank i grus, / klokker enn kime og kalle, / kalle på gammel og på ung, / mest dog på sjelen trett og tung, / syk for den evige hvile.

2Himlenes Gud visst ei bebor / huse som hender mon bygge, / arke-paulunet* var på jord / kun av hans tempel en skygge. / Dog seg en bolig underfull / bygget han selv av støv og muld, / reiste av gruset i nåde!

3Vi er hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene. / Var vi på jord ei mer enn to, / bygge dog ville han og bo / hos oss i hele sin velde!

4Samles vi kan da med vår drott / selv i den laveste hytte, / finne med Peter: Her er godt, / tok ei all verden i bytte; / nær som sitt ord i allen stund / er han vårt hjerte og vår munn, / drott over tiden og rummet.

5Husene dog med kirkenavn, / bygget til Frelserens ære, / hvor han de små tok titt i favn, / er oss som hjemmet så kjære. / Deilige ting i dem er sagt, / sluttet har der med oss sin pakt / han som oss himmerik skjenker!

6Fonten oss minner om vår dåp, / altret om nadverdens glede. / Hvor skulle før i tro og håp / Herren vi finne tilstede, / enn hvor det for oss prentet står: / Herren idag er som igår, / så er og troen og dåpen!

7Give da Gud at hvor vi bo, / alltid når klokkene ringe, / folket forsamles i Jesu tro / der hvor det pleiet å klinge. / Verden vel ei, men I meg ser, / alt hva jeg sier, se, det skjer, / fred være med eder alle!

8Aldrig dog glemmes mer i Nord/ kirken af levende stene,/ dem, som i kraften af Guds ord / troen og dåben forene! / Selv bygger Ånden kirke bedst,/ trænger så lidt til drot som præst,/ ordet kun helliger huset!

Hilsen

Gjermund Stormoen