Nå er solen tilbake for fullt. Vi merker hver dag hvilken kraft den gir det som spirer og gror og jeg gleder meg hver morgen over fuglene som også inspireres av lyset. Linerla følger sola og i går så jeg den for første gang dette året. Det er ikke det minste rart at sola har vært gjort til gjenstand for tilbedelse. Nå er også solens dag den dagen vi har gjort til ukas helligdag.
Det hvite sollyset kommer av at det er en fullkommen balanse mellom lyset fra alle farger. Det representerer det fullkomne.
Dagens tema er kirkeårets farger. Farger som på ulike måter brykes i kirken på ulike deler av kirkeåret og på spesielle dager. Vi ser den blant annet på prestens stola. Fargene skal med sin symbolikk være med å understreke det spesielle ved de ulike tider og dager.
I vår kirke bruker vi fire forskjellige farger på kirkeåret, hvitt, rødt, grønt og lilla. Rødfargen symboliserer ild, det betyr renselse. Den symboliserer også offer, blod. Det grønne er naturens farge, vekstens farge og lilla er botens farge. Lilla får vi ved å blande blått som er himmelens farge som symbiliserer renhet, og rødt for renselse.
Vi er nå i påsketiden og denne tidens farge er hvitt. Alle kristusdager er hvite.
Vedlagt finner dere mer om kirkeårets farger, både når de forskjellige farger brukes og litt historie. Stoffet er hentet fra både Den norske kirkes hjemmesider og fra den katolske kirkes hjemmesider. De ulike kirkesamfunn bruker symboler og farger på noe ulik måte, men det er stort slektskap mellom fargene i vår kirke og den katolske kirke.
Foreløpig vet vi ikke noe mer om når vi igjen kan samles. I min litt radikale ungdom usker jeg følgende avslutning på en film om krigen i Vietnam, en FNL soldat avsluttet med følgende utsagn: Den som holder ut til enden skal seire!
Det er et levedyktig utsagn.
Ha det riktig godt så lenge!
Kirkeårets farge på denne tiden vi nå er i, kan være en tidebønn i seg selv. Den minner oss om at Kristus er verdens lys. Jeg slutter med denne bønnen:
Herre,
gi meg ditt lys,
gi meg din kraft,
gi meg din glede
Hilsen
Gjermund Stormoen