Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Matt 5,6-10
Dagens tekst er et utdrag av en av de mest kjente talene til Jesus, nemlig den såkalte «Bergprekenen». Den inneholder et vakkert ledd som vi kaller Saligprisningene. Det er poetisk og flott, men hva betyr det? Norsk akademisk ordbok oversetter begrepet «salig» slik; «fylt av dyp, intens lykke; fullkomment lykkelig». Hvordan skal vi forstå dette? Lykkelig er den som blir forfulgt? Hva kan Jesus mene med dette? Jeg tror ikke at salig skal forstås som «lykkelig» i den forstand at man kjenner en ekstatisk følelse av velvære. Saligheten er en lykke som bare Gud kan gi. Hvis man slår opp i en engelsk Bibel, brukes begrepet «Blessed», altså velsignet. Bringer det oss noe nærmere en forklaring? Det å velsigne noen kan oversettes med «Å tale vel om». Er ikke det fint? Saligheten er med andre ord en guddommelig anerkjennelse. Og det er ikke småtteri. Det betyr altså at Gud gir sin guddommelige anerkjennelse til de som opplever forfølgelse for rettferdighets skyld. Det er ikke uten grunn at Kamp for rettferdighet er en av grunnpilarene til kirkens diakoni. Kampen for rettferdighet går nemlig som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Gjennom Profeten Jesaja ber Gud oss om å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri, å dele vårt brød med de sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus og gi klær til de som er nakne. I Marias lovsang forkynner hun en Gud som støter herskere ned fra tronen, og løfter opp de lave. Jesus selv identifiserer seg med de lidende og undertrykte; gjennom de sterke ordene fra Matteus: «Det dere gjorde et av disse mine minste, det gjorde dere mot meg». «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes».
Kampen for rettferdighet var min inngang til diakonien. Først gjennom politikk, så gjennom et utenlandsopphold i Rwanda i Sentralafrika. Dette året var nok det som har gjort mest med meg som medmenneske. Tilbake i Norge skjønte jeg at jeg kunne bruke engasjementet mitt i kirka, og da ble det diakoni.
Det er vårt kall som kirke å stå på de forfulgtes side i denne kampen. For Gjerdrum og Heni menighets del kommer dette til syne på forskjellige måter. Før påske deltok vi i Kirkens Nødhjelps fasteaksjon, som bidrar til å at flere mennesker skal få tilgang på rent vann. Det er et gode vi i Norge ofte lett kan ta for gitt. Gjennom misjonsprosjektet «Stefanusbarna», støtter vi Stefanusalliansens arbeid for forfulgte kristne i Egypt. På «søppelfjellet» i Kairo bor det tusenvis av kristne familier som er overlatt til å leve i, og av, storbyens søppel. Inspirert av Jesu kjærlighet har Mama Maggie gjennom tre tiår bygget opp et arbeid for disse familiene. Stefanusbarna driver et utstrakt barnehagearbeid på «søppelfjellet», hvor barna gis mulighet til et bedre liv. I tillegg støtter vi den koptisk-ortodokse biskop Thomas som er en uredd talsmann for sosial rettferdighet og trosfrihet i Egypt.
Hvordan står det så til med urettferdigheten i Gjerdrum? Som ny diakon er det et viktig spørsmål for meg å stille. Hvordan kan vi som kirke kjempe for rettferdighet lokalt? Hvem er det som blir undertrykt i Gjerdrum? Hvilke strukturer er det som bidrar til å opprettholde urettferdigheten? Hvordan kan vi som kirke spille være en stemme for de stemmeløse i Gjerdrum? Dette er en vei som vi må gå sammen som menighet. Gud har selv staket ut kursen for oss, og han lyser opp veien for oss.
«Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet» Denne setningen er også en del av dagens tekst. Ordet barmhjertig er ikke så ofte brukt i vår dagligtale. Vi forbinder det gjerne med liknelsen om «den barmhjertige samaritan». En mann var blitt skamslått og ranet på en øde landevei. De to som gikk fordi først, var kirkens folk, de man absolutt skulle forvente at stoppet opp for å hjelpe. Men de gikk forbi. Den tredje som kom, var en samaritan, altså en fremmed og fiende av jødene. Likevel var det han som stoppet opp, tok risikoen ved selv å bli angrepet, vasket sårene hans og brakte han i sikkerhet. Det står at da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse for ham. Ordet for «inderlig medfølelse» som er brukt på gresk, kommer av ordet for vitale innvoller. Det vitner altså om et engasjement som er så sterkt at det vrenger seg innvendig. Barmhjertigheten viser seg i at kroppen selv forteller oss at vi må handle. Vi kan ikke stille oss likegyldige i møte med andres nød. Og derfor er det så sterkt at det er dette begrepet som brukes når Jesus reagerer i møte med menneskers lidelse. Det vrenger seg innvendig, kanskje går pulsen opp, og tårene strømmer på. Jeg tror ikke det er uten grunn at Skaperen har lagt i oss denne evnen til empati og innlevelse i andres smerte. Han lar oss kjenne på noe av hans eget hjerteslag for sine elskede barn.
Og jeg tror det var noe av det som skjedde i hele Norge etter 30.desember, da katastrofen rammet Gjerdrum. Jeg husker ennå godt den morgenen da jeg skrudde på radioen på badet. Jeg gned søvnene ut av øynene mens jeg hang opp en klesvask. Jeg var innstilt på en rolig romjulsdag. Men journalisten på radioen fortalte ting som fylte hodet mitt med sjokk og vantro. Det var ambulanser og politi, det var helikopter og kaos. Det var en katastrofe. I dagene som fulgte, var Gjerdrum det første jeg hørte om da jeg sto opp, og det siste jeg hørte om før jeg la meg. Jeg leste med fortvilelse lista over de savnede. Jeg ble nummen av å høre de traumatiske historiene fra de som sprang med livet som innsats. Jeg kjente på sjokket over at hjemmet, den trygge havn, kan bli slukt av et leiremonster. Jeg kjente på frykten for å miste mine egne, og fikk et intenst behov for å klemme litt ekstra på min lille flokk før jeg kunne legge meg. Og rundt meg så jeg hvordan den inderlige medfølelsen ble vekket i det ganske land. Jeg tror hele Norge gråt sammen med Gjerdrum disse ukene. Det var godt å se alle faklene som sto langs riksvei 4 gjennom Nittedal som en lysende trøstevegg i mørket. En trøstevegg som pekte mot Romeriksåsen og sa: «Vi ser dere». Facebook-feeden min var full av hjelpere som organiserte transport av klær, leker, dyrefôr og andre ting de som hadde mistet alt. Det var barmhjertighet. Et intenst ønske om å være til hjelp i møte med det meningsløse. «Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet».
I forberedelsen av denne gudstjenesten, spurte Jakob prest meg om hvilke salmer jeg ønsket meg. Den første salmen som kom til meg, var «Noen må våke» av Svein Ellingsen. Den binder sammen både kampen for rettferdighet og kjærligheten til vår neste. Den kaller oss til å løfte blikket og se hverandre med Guds øyne. Til å tørre å våke i den mørke natten, i møte med frykt, smerte og lidelse. Og da trenger vi hjelp fra han som bor i mørket, med sitt lys. Nøden er større enn det vi kan bære alene. Skal vi holde motet oppe, er vi helt avhengig av Han som bærer oss gjennom natten og ut i dagslyset.
Det er påsketid, og vi feirer den seieren han vant på korset, for oss alle. Langfredag var den aller mørkeste natten, der Jesus kjempet sitt livs kamp. Det forteller oss at han kjenner verdens ondskap, og dødens krefter. Han kjenner mørkets natt som rammet Gjerdrum den 30. desember. Påsken gir oss gode nyheter om at natten ikke har siste ordet. Gjennom Jesu oppstandelse viste han oss at kjærligheten er sterkere enn døden. Lyset vant over mørket en gang for alle. Så lengter vi til den dagen vi skal få kjenne hva denne seieren innebærer fullt ut. For her på jord rammes vi fortsatt av mørke netter. Men vi går sammen med han som våker over oss. Vi går hånd i hånd med han som gir oss ei lykt og et lys på veien, selv under livets tyngste slag.
Herre, du våker i verdens natt, Herre, du bor i mørket,
Herre, du viser oss Kristi dag! Selv under livets tyngste slag
Er vi hos deg, du vår Gud!
Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.