Fortellingen om oppstandelsen tar oss rett inn i uroen etter korsfestelsen. Det føles nesten som å være der når Maria Magdalena, mens det ennå er mørkt, kommer til graven. Hun ser at steinen er tatt bort og løper til de andre disiplene. Fortvilelsen og mørket, det knuste håpet og sorgen. Alt som ikke ble, kommer til oss gjennom fortellingen.
Han de hadde fulgt så lenge, han som hadde åpnet de gamle tekstene for dem. Han som med liv og lære viste dem kjærlighetens kraft og vei. Som ikke gjorde forskjell på folk, som løftet opp de lave og innlemmet de utstøtte. Han som så mennesker med et annet blikk. Et som ikke fordømte. Nå var han død. Maria stod selv ved korset og så det med egne øyne.
Fortellingen bærer gjennom tiden og finner gjenklang i våre erfaringer. Døden og det vonde, det gjenkjenner vi. Det som går i stykker, som blir ødelagt. Sorgen over å miste noen vi er glad i. Alt er som før, og samtidig er ingenting det samme etter denne påskedagsmorgenen.
For fortellingen slutter ikke der. Disiplene kommer tilbake. De nærmer seg graven. De ser linklærne ligge der, men finner ingen kropp. De går tilbake. Maria blir værende. Hun står utenfor graven og gråter. Hun blir i sorgen, bøyer seg inn i graven og gjennomlever hele sin smerte. Midt i dette mørkets sentrum møter hun lyset, først gjennom englene og så i møte med den oppstandne selv. Når han kaller henne ved navn, kjenner hun ham igjen. «Jeg har sett Herren!» blir hennes gledesbudskap til verden.
Alt er forandret! Den ytterste grense er ikke lenger døden, men livet. Dette kjærlighetens oppstandelseslys trenger fortsatt igjennom i våre liv. Kanskje kan vi kjenne det, i hvert fall i glimt? Vi kan se våren. Kanskje kjenne på livslyst? Erfare kjærlighet. Ville kjempe for rettferdighet. Troen handler om hvordan livet og lyset bryter gjennom på alle plan. Også våre liv kan inneholde mange små oppstandelser når vi lar Livet med stor L få prege alle våre sammenhenger.
God påsketid!