Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Kristi tomme grav stråler i lys

Preken holdt i Oslo domkirke 26. mars 2016 av domprost Anne-May Grasaas på påskenattmesse.

Prekentekst: Gen. 1,1-5 + 26-2,2. Ex.14,1-22. Rom. 6,3-11, ev. Mark.16,1-8.

Kristi tomme grav stråler i lys. Det vi trodde var lengst unna er nå aller nærmest. Den guddommelige virkeligheten er ikke bortenfor alt… …Guds Hellige Ånd blåser sin… sommervind over oss og alt det skapte.

Slik samler den svenske biskop Martin Lønnebo påskenattens budskap.

Det vi trodde var lengst unna… Mange av oss har nok hatt – eller har - denne erfaringen. - At lyset og livet kjennes så langt unna. – At vi er overlatt til oss selv; –  - at de håp vi bar på er knust og de lengsler vi hadde, er trampet ned.

Noen av oss har funnet trøst i at Gud er en gud som lider sammen med oss, slik langfredagens fortelling bretter det ut. Og vi har kanskje kunnet håpe på noe av det samme i møte med den siste månedens terrorhandlinger. – At Guds medlidende kjærlighet finnes der for alle som er rammet.

Men påskenatten er det noe som snur. Gud er ikke bare nær i dødsskyggens dal, -  han endrer den.  Han fjerner den blytunge steinen som stenger og gir pustebesvær. Gud blåser sin milde vind inn i tørre og golde landskap. Han åpner opp så det blir mulig å puste i frisk luft og kjenne lindring når lyset gir fargene tilbake.

- Visst kan det skape uro når forandringer inntrer. -Selv om de er til det gode. Kvinnene i dagens evangelietekst ble redde. De flyktet bort, skjelvende og ute av seg.

De trengte tid. De måtte summe seg. De reagerte naturlig. De hadde villet søke trøst i den døde. De hadde tatt med oljer for å salve liket. De hadde villet dvele i gravnatten med sin sorg. De var vanlige mennesker. De kunne ikke uten videre begripe at alt var snudd. - At Jesus ikke lenger var i graven. – At mørket som binder hadde mistet makten.

Men det  de trodde var lengst borte, var nå aller nærmest. Den guddommelige virkeligheten er ikke bortenfor alt. - Den kommer som en mild fønvind og smelter isen som har lagt seg over engstelige og ensomme hjerter.  Vinden er Guds Ånd som gir fellesskap mellom mennesker og nærhet til Gud. Det er Ånden som setter fri fra skyld og skam – ja, fra alt som binder og knuger. Det er vanskelig å fatte… 

… Kirkerommet kan være en hjelp. Den danske professoren Erik A. Nielsen holdt for noen år siden foredrag her i domkirken. Han sa det sånn: Hør!

Den som deltar i gudstjenesten skal føle at her kan han eller hun bringe sitt liv inn i et rom med en hellig kraft som er stor og virkningsfull – et rom som gjennomstråler en selv, og vekker kunnskapen om at man er langt mer omfattende, rik, sterk og elsket enn man tror, når man ser sitt bilde i hverdagens speil.  (jeg siterer igjen:)

Denne tilliten til å få være oppreiste, elskede mennesker, er hvile fra alt strev. Det er Guds sommervind i hjertet som bringer fred.

Denne freden er en mektig kraftkilde til handling. Den slår seg ikke til ro med tingenes tilstand. Verken i eget liv eller i vår verden. Den fører til praksis som skaper endring. Vi som var tynget og knuget er blitt reist opp sammen med Jesus Kristus. Han som hele sitt liv på jorden brakte helbredelse, fred og forsoning. Han inviterer oss til medarbeiderskap – til å bidra til endring og til å kjempe for rettferdighet for alle som er underkuet av mørket

Derfor er ikke kristen tro en nostalgisk religion som

klamrer seg til fortiden. - Vel har troen sine dype røtter i historien. - Den er ikke tatt ut av intet. Den tror at Jesus stod opp fra de døde. At Han lever. Derfor kan troen se framover. Den tror ikke at siste ord er sagt. 

-Den har tillit til at Gud kommer fra framtiden. Ja, den venter på sommervinden som blåser sin milde duft over oss og alt det skapte. Kanskje kan det være fokus når vi denne natten skal stille klokka én time fram – mot sommeren!

Noen kjenner likevel på avmakt og fortvilelse. Lengselen etter fred og kraft formelig skriker og klager fra dypet. - Kirken har ikke lettvinte svar på dette. Men vi tror på en levende Gud som vil møte oss midt i det alminnelige livet. Der vi er.

Kanskje må vi øve oss i å vente på Gud og lære Gud å kjenne på helt nye måter? Hvis det er sant at døden må vike for gudsrikets krefter, kan Gud gjøre noe helt nytt. - Også der vi har resignert.

La meg sitere fra Grundtvig- salmen vi skal synge etter prekenen:

Men hvorfor fortviler du, hjerte?
Min sjel hvorfor bruser du så?
Om dager og netter har smerte,
så vent på din Gud som du må!
En gang skal den morgen opprinne
da frelse og trøst du skal finne
og takke og love din Gud.

Kristi tomme grav stråler i lys. Det vi trodde var lengst borte, er nå aller nærmest. Guds Hellige Ånd blåser sin sommervind over oss og alt det skapte.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og være skal, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.
 

 

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"