Exodusfortellingen om israelfolkets vandring i førti år i ørkenen før de kunne gå inn i det lovede land. Evangelienes fortelling om Jesu opphold i ørkenen i førti dager før han skulle inn i sitt virke. Disse fortellingene sier oss noe eksistensielt om hva avsondrethet kan gjøre med oss / hva isolasjon fører med seg. De sier også noe om at avsondrethet og isolasjon kan være nødvendig i lange perioder for å oppnå noe annet. Noe av en dypere verdi.
Kirkens fastetid bruker disse fortellingene aktivt. Ikke bare er fastetiden organisert som en førti dagers vandring. Dagene har også fått tema fra det som er beskrevet i exodus-fortellingen og i beretningen om Jesu ørkenopphold. Kirkens fastetid tematiserer fortvilelse og rastløshet, fristelser og angst, egosentrisme kontra solidaritet. Slik gir de oss språk og speil når vi går inn i tider og følelser som er nye og vanskelige for oss. De gir oss mulighet til å forstå det som skjer, og også til sammenlikne oss med mennesker fra andre tider og steder. På denne måten gir de oss rom for å ikke bare tåle det vi opplever, men også utvikle oss gjennom det og omgjøre det til bærende erfaringer.
Fastetiden 2020 vil vi nok aldri glemme. I Norge og i store deler av verden, er vi inne i en slags kollektiv karantene. Sammen med mennekser over hele verden kjenner på isolasjon og på dennes konsekvenser. Det store alvoret i denne situasjonen er den ukontrollerbare smitten og det at det er så mye vi ikke vet om dens konsekvenser. Mange er smittet. Mange er syke. Mange er døde. Og mange er urolige for hvordan deres egen eller deres kjæres kropp vil ta dette.
Vi er én verden og én menneskehet. Også denne karantenen er noe vi skal komme gjennom sammen. Mens vi er i isolasjon, tror jeg vi trenger å minne hverandre om akkurat det. Og at vi ikke er alene. Vi er sammen med dem som har gått her før. Og Gud selv er en av dem. En av oss.
Askeonsdag sang vi en salme i domkirken som skulle være som en bønn i det vi gikk inn i fastetiden. Kanskje den også kan være som en bønn i vår pandemiske karantene?
—
Vær sterk, min sjel, i denne tid
hvor du har tungt å bære.
Hold ut i prøvens stund og lid
de døgn du går i lære.
En dag til slutt
blir mørket brutt
i lyset fra Guds fremtid.
Gi håpet rom i denne tid,
hvor langt du enn er nede.
Hos dem som taper i sin strid,
er Herren skjult til stede.
Ved Kristi verk
skal du bli sterk
og hvile i Guds fremtid.
Se, mørket blir din modningstid!
Hold ut til natten vender!
Se bort fra angst og indre splid,
du er i gode hender!
Se, du er fri
og lever i
Guds løfterike fremtid.
(Salme nr. 478 i salmeboka. Tekst: Svein Ellingsen)
Betraktningen er skrevet av domkirkeprest Elisabeth Thorsen.