FASTE OG SAMTALE, refleksjoner inn mot fasten
Av og til kommer mennesker til samtale i kirken hvis liv er en eneste lang faste. Hos dem finnes ingen forskjell på fastetid, fest eller høytid. Deres liv er fargelagt i fiolett hele året. Botens, sorgens og forberedelsens farge. For dem gjelder også: Forbedringens farge. Fortellingene handler om å regulere, holde seg borte fra, passe på, gjøre bedre. Og det kan være mange grunner til det.
Noen ønsker oppriktig å være et godt menneske for andre. De har høye idealer, fromme ønsker om å være imøtekommende og givende. For å kunne leve opp til det, må en jammen være iherdig, det blir ikke mye tid til å tenke på seg selv. For en del har det å avstå fra gode ting blitt en selvpålagt straff, det finnes tilstrekkelig bevis for at en ikke fortjener det samme som de rundt seg. Deilig mat, sødme eller utskeielser er utenkelig. Andre er redde for at de blir for mye, og vurderer til stadighet hvor mye de kan tillate å vise seg fram. Skammens tøyler er faste.
Som samtaleprest i Oslo domkirke har jeg møtt mange ”fastemennesker” til alle årstider. Jeg er takknemlig for at de har kommet med sine fortellinger, for det har gitt meg tanker om hvilke rom kirken skal tilby, og hvordan fastetid i kirken ikke bør være.
For kanskje motsatt av hva vi kan tenke oss, kommer ikke ”fastemenneskene” med ønsker om å bli fri fra sin noe fastlåste livsførsel. De kommer snarere for å få hjelp til å forbedre. Bli bedre til det meste, forstå, tro, be, ikke la seg friste, gjøre godt. For et allerede skjerpet fastemenneske, er fastetid å skru det hele til enda litt mer. Fastetidens tekster og temaer kan styrke en slik oppfatning av troen og livet: At det handler om å bli bedre i alt vi driver med, retningen går oppover. Kanskje har det trigget det åndelige menneskene til alle tider, dette å strekke seg oppover, mot det guddommelige, mot de himmelske idealer. Men jeg mener det er viktig å si at fasten ikke skal gi næring til dette. Fastens retning er ikke oppover, men nedover. Og så bortover, mot hverandre.
Fasten innledes med Askeonsdag. I liturgien for denne gudstjenesten hører det med at vi blir påmint om vår forgjengelighet, at vi bare er mennesker. ”Husk at du er støv”, sier liturgen mens askekorset tegnes i pannene til dem som kommer fram til alteret. Det er noe makabert i å bli merket med dødens tegn. Men slik kommer vi på en måte helt til bunnen. Helt ned.
Jeg tror fasten kan være en øvelse i ”å lage” tro og liv ”fra bunnen av”. Den første ”råvaren” er erkjennelsen av at vi bare er mennesker. Mennesker, som ikke klarer å holde fast i våre høye idealer. Den andre ”råvaren” er at vi blir holdt fast i kjærlighet. En kjærlighet vi ikke alltid kan gi oss selv. En guddommelig kjærlighet som strekker seg rundt hele vårt liv og alle våre erfaringer, selv der vi føler oss utilstrekkelige. Slik dreies fokuset bort fra hva vi som menneske skal klare å holde fast i, til å handle om at vi holdes fast i noe som er større enn oss selv. Når disse to ingrediensene, -sann menneskelighet og guddommelig kjærlighet- er på plass, kan mye fint lages; gode fellesskap, gode handlinger, gode liturgier, gode samtaler.
Å tilrettelegge for samtale er en av kirkens eldste praksiser. Ofte stiller jeg meg spørsmålet: Hvilken nytte er det i å samtale? Hvilken forskjell gjør det? Noen ganger er jeg usikker på hva den andre egentlig fikk ut av å komme til samtale i kirken. Kanskje synes jeg ikke alltid at jeg får til å si det jeg ville. Men av en eller annen grunn vet jeg at et håp lages hos den andre, bare ved at noen vil høre på delt liv. Håp lages når den andre får en ny avtale. Den andre kan erfare at hen ble ikke ”for mye”.
En god samtale i kirkens kontekst er i beste fall et sted hvor det sant menneskelige får komme fram. Hvor en ikke trenger å forstille seg eller framstå bedre enn en er. Hvor det sant menneskelige ikke trenger å være skamfullt. Overskriften i en slik samtale er ikke forbedring, men frigjøring. I samtaler kan det fastlåste utforskes, flere handlingsrom kan oppdages, mer raushet for det som ikke ble slik en ønsket, kan erfares. Jeg tror vi trenger slike frigjørende rom. Når vi tilrettelegger og tilbyr slike samtaler i kirken, styrkes håpet om at slike rom finnes, og kan lages, midt i hverdagen.
Kanskje denne fasten kan være en tid hvor vi gir hverandre slike frigjørende rom? Enten det skjer ved at vi setter oss ned i samtale ved et kjøkkenbord, cafebord eller på en benk i parken. Kanskje fastetiden kan være en mulighet til å øve oss i å anerkjenne det menneskelige i oss selv og hos den andre? Øve oss i å ikke holde så fast? Da minsker vi avstanden til hverandre og nåden får slippe til. Slike fastemennesker tror jeg det er godt å være.
Valborg Orset Stene
Domkirkeprest og samtaleprest
Teksten er også trykt i Fasteheftet 2021 for Grønland og Gamlebyen menighet. Link til hefte finner du nede.