Lys. Glede. Oppstandelse.
Påsken er her.
Erfreut euch, ihr Herzen kalte Bach sin kantate for 2. påskedag. Hans ukjente tekstforfatter skrev:
Gled dere, hjerter,
fly, dere smerter,
Frelseren lever
og råder i dere.
Dere kan jage bort sorgen, frykten
den bekymrede uroen.
Frelseren nærer sitt åndelige rike.
Kantaten setter opp en dialog mellom frykten og håpet, og viser hvordan gleden, den dype gleden, alltid vil stå i et spenn mellom disse polene. Et spenn av energi. Et livsuttrykk i seg selv. En takknemlighet. En fryd. En bevegelse oppover.
Og alt både springer ut av, og samler seg i et ære være gud i det høyeste.
---
Dagens bønn
Oppstandne Frelser, Jesus Kristus du viste deg for mennesker som var blindet av frykt og sorg.
Vi ber deg:
Kall oss ved navn, bryt brødet og skjenk vinen,
så vi kan gjenkjenne deg
og juble over at du lever og er midt iblant oss,
du som med din Far og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen.
---
Preken
Troen på oppstandelsen kan være vakker, som musikken er det i denne gudstjenesten. Den kan være viktig, inspirerende og livgivende.
Troen på oppstandelsen kan også være tvangspreget, beklemmende, prestasjonsorientert og anstrengt.
Påstander og ulike oppfatninger om tro, kan skape distanse mellom mennesker. Sammenlikninger og devalueringer kan oppstå. Utstøtelse og fordømmelse kan bli til avgrunnsdyp.
De to vennene på vei til Emmaus, samtalte om hva som hadde skjedd i påsken i Jerusalem. En fremmed slår følge. Nå blir de tre som snakker om tro sammen: Om ryktet fra kvinnene ved graven. Om profetene. Om Moses og Messias.
De tre går sammen inntil kvelden kommer. Da tar vennene den fremmede med seg hjem. Det er når den fremmede deler brødet med dem, at de gjenkjenner ham som Kristus. Gjenkjennelsen bekrefter de for hverandre ved å fokusere på noe de hadde kjent i hjertet da de gikk og snakket sammen ute langs veien. «Brant ikke hjertet i oss?» spør de hverandre.
Who is the third who walks always beside you?
Slik skriver T.S Elliott i sitt dikt Wasteland. Han er inspirert av Emmausfortellingen.
Who is the third who walks always beside you?
When I count, there are only you and I together
But when I look ahead up the white road
There is always another one walking beside you …
Hvem er det som vandrer ved din side? Hva er det nærværet vi kan fornemme? Dette som er, og ikke er.
Elliot sitt dikt gir ord for en fornemmelse som er vanskelig å beskrive. Ved å undre seg, og ved å stille spørsmål, får Elliot fram at Emmaus-fortellingen også har noe med vår livs-følelse å gjøre. Det har noe med noe erfarbart å gjøre:
Den tredje. Det umerkelige vi likevel kan merke. Som et nærvær. Som et lys. Som noe som gir sammenheng, mening. Noe som virker ekstremt meningsladet og helt tilfeldig på èn og samme gang. Dette tredje. Det handler om eksistens, ikke om rett-troenhet. Det som handler om å stille seg åpen, ikke om å lukke. Det som handler om å kjenne etter og om å undre seg, ikke om å holde noe tvangsmessig fast. Insistere. Klamre.
Å finne et språk for sin tro, kan være et livsprosjekt. Troen beveger seg mellom det som har med følelser å gjøre, det som har med rasjonalitet å gjøre, det som har med estetikk å gjøre, etikk, erfaringer, lengsler. Tro er aldri endimensjonalt. Aldri monotont. Heller polyfont. Først og fremst er det frihet.
«Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss?» De to vennene spør hverandre, og så knytter de trosopplevelsen sin nettopp til det de kjente i hjertet. Sammen søkte de tilbake til opplevelsen av å være berørt, og de våget å stå i den opplevelsen. Bruke den som utgangspunkt for videre erkjennelse. Videre berøring og kontakt.
Jeg sier «de våget». For det brennende hjertet, er et sårbart hjerte. Det står i spenn mellom frykt og håp. Frykt for å miste. Håp om å fortsatt berøring. Frykt for at dette ikke kan være sant. Håp om at det faktisk er det. Det brennende hjertet er et pilegrimshjerte; det søker å finne sin vei. Det har et mål. Det søker å gå den veien som er den rette nettopp for hjertet. Og det ønsker å være i kontakt med Gud.
«Gled dere, hjerter!» sier Bach. Han vil fylle på nettopp der Emmausvandrerne lokaliserte sin tro. Fylle hjertet med glede. Og han fyller på med en musikk som forbinder. Forbinder nettopp ved å berøre. Berøre det som har med dirrende eller latent frykt å gjøre, og det som har med gryende håp å gjøre.
Denne berøringen kan glede hjertet fordi bekrefter. Bekrefter at frykt og håp finnes i oss. Bekrefter livet som lever i og mellom disse punktene. Bekrefter at berøringen med nettopp dette, har med å livsfølelse gjøre, og det å være forbundet med den som skaper, redder og opprettholder selve livet. Bekrefter at vi er finkalibrerte mennesker og at vi på et eller annet vis henger sammen med livets giver. Og at det finnes en følelse for det. En livsfølelse. Noe som lar oss kjenne. Se.
Frykten og håpet trenger ikke holdes fra hverandre. Bør ikke holdes fra hverandre. Frykten og håpet trenger å snakke sammen. Når de snakker sammen, kan vi komme i berøring med noe tredje. For når både frykten og håpet får ord og uttrykk, når de begge kommuniseres og bekreftes, da skapes det et nytt rom i hjertet. Et rom hvor gleden kan bo og vokse. Dette rommet vil mangle en vegg, dersom ikke frykten får snakke. Det vil også mangle en vegg om ikke håpet kommer til uttrykk.
Også imperativet «Frykt ikke» er en bekreftelse på at frykt finnes. At frykt er en naturlig del av livet. Oppfordringen om ikke å frykte, er en oppfordring om ikke å la frykten ta makten. Ikke en oppfordring om å benekte at den faktisk finnes.
Troen på oppstandelsen er ikke tvang. Det er mer som sang. Mer som toner som fortolker det liv vi alle bærer i oss. Troen på oppstandelsen kan vi kjenne og erfare når brødet brytes og vinen deles. Når vi smaker. Troen på oppstandelsen kan vi også kjenne og erfare når vi ærlig samtaler med hverandre og forsøker å finne ut av hva som har skjedd. Når vi er i dialogen.
Den kan kjennes som en glede i hjertet over å være med. En fryd som forløses når vi blir berørt og bekreftet. Som et streif av sol i brystet, en hjerte-glede under vandringen i dette som kalles livet. Kristus ved vår side.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Tekst av domkirkeprest Elisabeth Thorsen