En karikering og usann versjon av virkeligheten ville være å si at et kristent liv bare preges av jubel, liv og overflod, slik enkelte herlighetsteologer vil ha det til, men det ville de fleste av oss protestere på. For slik er ikke livene våre.
En student drømmer om et studentmiljø preget av åpenhet, nysgjerrighet og felles interesser. Han sitter timevis over bøkene på jakt etter kunnskap og innsikt, og gleder seg til å dele det han har oppdaget med medstudenter. Han blir skuffet over det han møter. For han møter ikke interesse og begeistring, men konkurranse. Han er skuffet over høye skuldre, albuer og et jag etter å fremstå som den beste. I stedet for vennlig samtale og diskusjon, blir det konkurranse om hvem som er kjappest i replikken og kan imponere med sin kunnskap. Studenten erfarer at kunnskap og visdom ikke er det samme.
Et par drømmer om å få barn, om å bli foreldre, om å følge den lille til barnehage og første skoledag, men må etter hvert innse at de ikke kan, at de vil forbli barnløse. Paret skjønner at liv ikke er noen selvfølge eller rett.
Jeg skulle ønske at jeg kunne ha beholdt alle mine besteforeldre gjennom hele livet, at jeg skulle høre farmors latter, og farfars litt strenge kremting for alltid, men det kan jeg ikke. Å være døpt er ingen snarvei forbi død og lidelse. Men det kan allikevel gi glede, for jeg har et håp om at jeg en gang skal se de igjen, på en måte som er ukjent og ny. Og at jeg en gang skal bades i glede. Hvem her er det ikke som har lignende erfaringer, og kan kjenne seg igjen?
Det er ikke sånn at det kun er to livsveier hvor den ene er den glade og lykkelige veien og den andre er den ulykkelige, skuffende og lidende veien. Du kommer ikke unna lidelse, du kommer ikke unna skuffelse. Samtidig håper jeg du heller ikke kommer unna glede og liv. VI kommer til kirken med alt dette, for å heles. For å sette det i sammenheng.
Så hva er det da egentlig Jesus mener når han sier at han er kommet for at vi skal ha liv og overflod? Hva mener han når han sier: Jeg er porten. Gå gjennom meg og du skal finne beite.
Noe av det første som slår meg med denne teksten, er at det er snakk om en saueflokk. Et fellesskap. Vi er sosiale vesener som er ment for fellesskap, det har vi alltid visst, det er i vår natur, vår biologi, vårt DNA. Jesus snakker om et spesielt fellesskap, jeg tror han snakker om kirken, som har Jesus gjennom dåpen, troen og håpet som vei inn. Veien inn i dette fellesskapet er gjennom Jesus.
Men hva vil det si å komme sammen som felleskap, som kirke? For hver og en av oss her inne, vil det være ulike ønsker for hvor nært eller fjernt du ønsker at kirkefellesskapet skal være. Jeg kom i prat med en klok dame som fortalte meg at hun syntes det å gå i kirken kunne sammenlignes med å ta pendlertog til byen. Hver morgen ville passasjerene gå på toget på sin stasjon, sette seg på sin faste plass. En ville sitte med øynene lukket, en annen ville lese avisen, en tredje jobbe på sin laptop. Om den morsomme mannen med hatt en dag ville være vekke, ville hun merke det, selv om de ikke har utvekslet et eneste ord. Hun ville tenke, hvor er han i dag? Er han syk? Har han forsovet seg? Har han fått seg en annen jobb? For noen er det å gå i kirken litt som å være i et pendlerfellesskap, bare å vite at de andre er der er nok.
Andre igjen ønsker et nærere fellesskap, et hvor man er på hils, lærer navn og blir kjent. Graden av involvering er opp til deg.
Hvorfor sier Jesus at han er porten? Jeg tror det grunnleggende motivet handler om at Jesus bryr seg om oss, og har noen ønsker for hvordan han vil at kirkens fellesskap skal være. I dag vil jeg trekke frem fire ting.
For det første, Jesus er kirkens og troens sentrum. Det er han vi fester blikket på.
For det andre, som Jesus er porten til å vise oss Gud og Guds rike, slik kan vi åpne porter og dører for hverandre. Lytte til hverandre, se hverandre. Enten det er gjennom et anerkjennende pendlerblikk, eller gjennom å holde opp en port til noe nytt og godt.
For det tredje. Jesus er stadig i samtale og diskusjon med disiplene, med fariseere og andre. Kanskje skulle også vi forsøke det i blant. Jeg tenker ikke på krangel, men jeg tenker på klargjørende samtaler som fører oss nærmere sannhet og forståelse. Om vi bryr oss om en sak, om vi bryr oss om noe vil vi gjerne argumentere for saken. Men vi vet at det er vanskelig å få til en god diskusjon. Det er så fort gjort å tillegge andre meninger de ikke har, eller gå inn i en diskusjon med mål om å vinne i stedet for å søke opplysning og klarhet. Det å diskutere er en krevende kunst, for det innebærer at man åpner opp for muligheten til at man tar feil og må endre seg. Men kanskje skulle vi øve oss i å ha nyanserte og redelige diskusjoner i kirken.
For det fjerde, vi kommer til kirken for å feire gudstjeneste. Søndag etter søndag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Vi feirer fordi Jesus er det endelige offerlam, han som har overvunnet død og gir oss håp om evig liv. Kirkeklokkene ringer inn og ringer ut. Vi beveger oss fritt inn og fritt ut. Inn kommer vi med våre skuffelser og våre gleder. Ut gjennom porten går vi, sendt for å være kirke i verdens hverdag. VI kommer som de vi er, på godt og vondt. Vi kommer fordi vi søker Gud, det transcendente, det immanente. Vi søker mening, tilhørighet og helbredelse. Ja, kirken er et sted for helbredelse. Her kan vi legge fra oss det som er ondt og be om tilgivelse og mot til å gå videre. Her kan vi gi av vår takk og vår sang, her kan vi lovprise universets skaper, og dele med hverandre. Gå gjennom meg og du skal finne beite. Næringen får vi i nærværet, i nattverden, i sangen, og i fellesskapet. Håpet får vi gjennom Jesus Kristus, som utruster oss med alt godt og gir oss liv i den kommende verden.
Preken av domkirkeprest,
Jonas Lind Aase
3. søndag i påsketiden, jubilate og hyrdesøndag. Gregoriansk høymesse.
Esek 34,23–31; Hebr 13,20–21; Joh 10,1–10