Det finnes en tid for å våke og en tid for å sove.
Det vet alle som har sittet ved barnesenga og ventet på at den lille skal lukke øynene og roe seg, gi seg hen til natta. Måtte det skje snart!
Det finnes en tid for å våke og en tid for å sovne – inn.
Det vet alle som har sittet ved senga med hånda til den gamle, hvor familien har delt inn døgnet i vakter slik at noen skal være der, – når det skjer.
Det finnes en tid for å våke.
Det vet alle foreldre som har sittet i stua og ventet på lyd fra ungdommen som er ute og farter med venner i vårnatten. Må ikke noe vondt ha skjedd!
Våke og sove.
Alt til sin tid.
Men de fleste av oss erfarer at tidene overskrides. Vi våker når vi helst ville sovet. Og sovner når vi skulle våke. Det kan gjøre vondt.
Tekstene tar oss med til det vondeste og dypeste av vår menneskelighet i dag. Erfaringer av å lukke øyne og ikke se klart. David, kongsemnet, overskred grenser og gav seg hen til det som passet ham best.
Og de nære vennene til Jesus gav seg hen til søvnen og lukket øynene for at Mesteren trengte dem.
I starten av fasten er det helt ned dit vi skal. Ned til våre såre svik og fatale nederlag. Ned til der hvor vi kan trenge noen som vekker oss. Som skjerper blikket vårt og minner oss om hva det er vi holder på med. Ned dit.
Som for å minne oss om at vi greier ikke dette alene. Greier ikke å tro nok, kjempe nok for alt vi har kjært. Det blir ikke alltid slik vi hadde høye ønsker om.
Ved hjelp av tekster fra det mørkeste og det lengste døgnet i Jesus og disiplenes liv, fra skjærtorsdagsnatt til langfredagsnatt, er det ned dit vi skal, i begynnelsen av fasten. Ned til det dypeste, inn til det mørkeste. Fra det punktet kan vi snakke sant om fasten og livet. Fra det punktet kan det bare gå oppover- fram mot lyset i påsketiden.
Hva er så faste i vår kirke? Jeg har hørt noen si at vi har ikke faste i den lutherske kirke, ikke annet enn et skifte av farge, liturgiske melodier og fravær av lovsangsmelodien GLORIA.
Faste kommer fra det norrøne fastr, som vi finner igjen i begrepet å holde fast. Kanskje er det lite i vår kirke som virker så fast når det kommer til faste. For ganske riktig, vi har ingen enhetlig fastepraksis, vi kan ikke vise til en hel folkegruppe som gjør akkurat det samme i dette tidsrommet. Og mange tar avstand fra en faste, og kan hende med rette, hvis den bare handler om å skjerpe seg, hvis den bare handler om å oppfylle noen regler, mange har fått nok av dem.
Men min erfaring er at mange i vår kirke også er nysgjerrige. Interessert i å fargelegge livet i ulike valører, er interessert i skiftene. Meningene. Mulighetene. Ved å gå inn i en annerledes tid. Mange finner veier til fastepraksiser som handler om å holde fast i noe som er viktig for troen, i livet. Som å ta ansvar for våre søsken i en nødlidende verden gjennom Fasteaksjonen, bidra til vannboring i tørkede områder som følge av klimaendringer, ta vare på kloden gjennom bærekraftig forvaltning. Som handler om å skjerpe sitt nærvær på denne jorda, komme inn til hva som er viktig, gjennom å oppdage på nytt hvem en er satt til å elske, gjennom takknemlighet. Alt dette er praksiser som handler om å være våken i verden, i livet og troen, for vår egen skyld og våre medmenneskers skyld.
Mange av dere har lagt merke til skiftet i fargen i bekledning og her på prekestolen.
KIRKEN FARGELEGGER FASTEN I LILLA. Kan det gi oss mening? Lilla er blandingen av rød og blå. Blanding av jordas, menneskets farge og himmelens farge. Slik kan vi si at fasten er møtet mellom de høye idealer vi kan ha for menneskelivet og troen, og vår dypeste menneskelighet. En blanding av vårt bunnpunkt og vår lengsel etter å strekkes oppover.
Jeg tror det er viktig at en faste har denne blandingen. At det menneskelige erkjennes og er med i beregningen. Det finnes praksiser i vår del av verden, i vår tid som ligner på å faste hele året, hele livet. En skal bli enda slankere, enda sunnere, enda snillere, selvutvikle seg selv enda mer, skjerpe seg, bli flink i alt en bedriver med. Men dette er som en faste med bare blåfarge. Hvor en strekker seg selv etter umenneskelige og skyhøye idealer.
I en slik faste er det lite hvile. Lite erkjennelse av en menneskelighet, en sårbarhet, en forståelse av at vi ikke alltid kan nå våre høye ønsker.
Jeg tror en kristen fastepraksis er til hjelp for oss, i å øve oss i å være mennesker, og dermed øve oss i å tro. Fasten lar oss komme nærmere denne erkjennelse: vi «kan ikke frelse oss selv» (dagens kollektbønn).
Lilla er også botens farge. Gjennom å bøye oss ned og erkjenne våre svik og nederlag kan vi reises opp. Av krefter som kommer til oss utenfra. Hvilken lettelse.
Det finnes en tid for å våke og en tid for å hvile.
Troen er en blanding og av dette, inkludert de utfordrende møtene mellom dem. Slik livet er en blanding og veksling av det våkne og det sovende.
Fasten minner oss om å holde fast. Men fasten lar oss også forstå at det aller viktigste er at vi er holdt fast.
For når vi møter vårt svarteste mørke, vår tyngste natt, når vi «møter vårt Getsemane» (fra salmen før preken 129 i S-85), er det en ved vår side som ikke viker unna. Når vi mister alle krefter fordi vi bruker så mye krefter på å hjelpe andre. Når vi rammes av opplevelse av å ikke strekke til. Når vi taper all tro på oss selv fordi vi ikke makter det vi har satt oss fóre. Når vi sørger og må si farvel til en som har stått oss nær i livet.
Så er vårt håp at det er en som ikke viker unna. Jesus Kristus maktet mørket. Maktet å tro på mennesker på tross av svik. Maktet å vende død til liv.
Det er dit vi skal. Vi har startet den lange veien mot lyset.
Ære være Faderen og Sønnen og den hellige åns som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.
Amen.
Preken i Oslo domkirke 1. søndag i faste, 10.mars 2019
Domkirkeprest Valborg Orset Stene
Matt 26. 36-45