Gudstjeneste i Oslo domkirke
Kristi himmelfartsdag 30. mai 2019
Domkirkeprest Elisabeth Thorsen
—
Intimasjon
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn (amen)
—
Preken
Mellom her og nå,
den-gang-da
og en-gang-når
finnes forbindelseslinjer
av minner og lengsler og nærvær.
Tråder av lys.
Tråder av mørke.
Kanaler for nye begynnelser.
Himmelfart handler om det.
Som en skyttel i en vev,
farer Jesus gjennom lagene av erkjennelse, virkelighet og uvirkelighet.
Og tar oss med.
Til stedet vi en gang var. Stedet vi en gang ble dannet. Stedet vi lengter tilbake til.
Og nå er han der. Og vi her. Men han er likevel nær. Og vi er der.
Slik er himmelfartens grammatikk og troens språk. Og vi aner det finnes en mening bak.
Men vi får ikke helt tak i den. Derfor kaller vi den «Mysteriet tro». Og øver oss i å tåle
ambivalens – også her.
Mandag i uken som var gjestet den amerikanske forfatteren Siri Hustvedt Oslo. Hustvedt er aktuell med romanen Memories of the Future. I norsk oversettelse, har den fått navnet Minner om fremtiden. Her eksperimenterer hun med åpne tenkemåter om tid og rom – og følger det vi kan kalle «en poetisk logikk». Hennes fokuspunkt er på følelser og integreringen av dem i kroppen. «Litteratur er som et mentalt rom» sier hun. Gjennom den kan den enkelte utvikle sin selvstendighet og finne uttrykk for språkløse lengsler og intuisjoner.
Fortellingene som hører Kristi himmelfart til, har en særegen poetisk logikk. Og de vil gi vår tro – eller vår lengsel etter tro – språk og former som tar kroppene våre, livet døden og erfaringene våre - med. Sorg ved avskjed. Lengsel ved avstand. Glede ved gjensyn. Alt dette kjenner vi. Alt dette er grunnleggende ved vår tilværelse. Fortellingene på Kristi Himmelfart vil veve seg inn i dette.
I Leibzig på Bach sin tid, leste man de samme bibeltekstene på Kristi Himmelfart som vi har lest i dag. Bach selv var inspirert av disse da han komponerte sitt Himmelfartsoratorium. Han og hans tekstforfattere, satte dem sammen med flere bibeltekster omkring samme tema. Og så utbroderte de på barokkansk vis – men følelser, sukk og drama. Også dette er å meisle ut psykisk rom. Et rom for å føle. Et rom for å være. Et rom for å erindre hvor også vi kommer fra og hvor vi går. Et åpent rom for å ane forbindelsene mellom det som var, det som er og det som kommer. Et trosrom for å se Jesus som del av guddommen, og våre jordiske erfaringer som en del av det himmelske.
Dagens evangelietekst leses antakelig ingen andre steder i den norske kirke enn her i dag. Forståelig nok, har Kirkerådet bestemt at fokuset skal være enklere. Tekstavsnittet er dermed blitt kortere, og alt dette merkverdige som står om onde ånder, slanger i hendene og drikking av dødelig gift er dermed utelatt. Men når Bach skal med i høymessen, får vi en anledning til å se om igjen. Og jeg spør: Hva slags livsrom åpner disse bildene? Hva slags trosrom åpner denne teksten? Hva er dens poetiske og evangeliske logikk?
Markus 16, 14 – 20 lar disiplene, de utvalgte mennene bli de siste. De første husker vi fra første påskedag. Det var kvinnene. De som løp redde og glade bort fra graven. De som samfunnet satte utenfor, men som evangeliet plasserte i sentrum. De som fikk starte åpenbaringsløpet og være frøet som «kirketreet» skulle vokse ut fra.
Jesus viser seg når disiplene er samlet til måltid. Han er ikke redd for dem som imperiet har satt utenfor. Han kommer til dem som er forfulgt. Måltidet viser hva som er viktig. Det sosiale. Det å være sammen. Det å dele. Det å hjelpe hverandre å holde fast i håpet også når forvirring råder.
De radikale handlingene som det beskrives gjenspeiler Jesu radikale makt. De troende skal videreføre Jesu gjerninger. De skal forvalte tegnene som viser kjærlighetens seier over døden. Dette handler ikke om magi. Det handler om hvordan disiplene skal møte mennesker. Det handler om at det å møte mennesker slik Jesus gjorde, det skaper kontakt. En åpen og kjærlig kontakt som kan endre liv, lege sår og hjelpe oss til å se hverandre som medmennesker.
Markus 16 var ikke var kjent før 300-tallet. Inntil da hadde evangeliet sluttet med kvinnene som løp redde bort fra graven. Tekstavsnittet viser oss hvordan kirken tenker om seg selv at den skal være. Ved himmelfarten, er disiplene allerede organisert på effektiv måte. De er i full gang med å virkeliggjøre himmelriket på jorda.
«Døden er ikke en lampe som blir slukket, men et lys som blir tent» sier et østlig visdomsord. Vår tekst vil fortelle, tror jeg, at Jesu død handler om lys. Hans død, handler om mere liv – mer liv gjennom de mange som vil gjøre Jesu arbeid og fortsette hans tegn.
Jesu død handler også om at et lys er tent i himmelen for oss. Det er ikke mørkt dit vi skal. Det er ikke retningsløst heller. I enden av dødens tunnel lyser Jesus. Og i hans lys skal vi få bo. Ved Guds side.
«Synlig ble han løftet opp og fòr mot himmelen» skal vi få høre i resitativet i Himmelfartsoratoriets del 5 etterpå. «En sky tok ham bort for deres øyne, og han sitter ved Guds høyre hånd.» fortsetter det. Som i en kompakt grunnfortelling, rekkes vi et poetisk verdensbilde, et mentalt rom som kan gi oss trygghet i krisetider, stabilitet når forvirring råder og håp ved avskjed og utholdenhet i lengsel.
Mellom her og nå,
den-gang-da
og en-gang-når
finnes forbindelseslinjer
av minner og lengsler og nærvær.
Tråder av lys.
Tråder av mørke.
Kanaler for nye begynnelser.
Himmelfart handler om det.
Ære være Skaperen, Befrieren og Livgiveren, èn treenig Gud fra evighet til evighet. AMEN.