Jesu kjærlighetsbud som fødselsskrik
Markus 12, 28-34
av Mathias Gillebo
Oslo Domkirke, 04.08.19
Hør. Herren, Gud er én. Hør. Elsk din neste som deg selv. Slik lyder Det hellige evangelium. Og det lyder avklart, bestemt, sammenhengende, så på grensen til selvsagt at det kan være vanskelig å høre det når det lyder.
At vi skal elske vår neste som oss selv, at Gud er én - det enhetlige og det gjensidige, i hverandre - det er så integrert i og preger store deler av språket vårt, vår virkelighetsforståelse, måten vi ser på, måten vi snakker på, hører på.
Det ligger der som ideal og funksjon i alt fra billedkunst og arkitektur og musikk, til prinsipper for velferdsstat, køkultur, turtaking i en samtale. Så integrert at selv om det sjelden fungerer, det som disse ordene lyder om, så kan vi lese dem, sånn jeg nettopp leste, og mene dem på et vis, tro dem, nesten uten at vi registrerer dem.
Det er først som fravær at det disse ordene lyder om blir tydelig: Når det elskes delt og betinget, når noen ofres fordi de elskes mindre, når den offentlige samtalen kun er for de mektige og høylytte, når de minste blant oss forstummes av den sosiale reguleringen. Da er det lettere å høre betydningen av disse ordene.
Men som evangelietekst, som leses, så risikerer den, tross sin revolusjonære, politiske, overskridende sprengkraft, ikke å høres. Det er for kjent, for selvsagt.
Da er det nesten enklere med de prekentekstene som lugger. Når Jesus drar en lignelse som kjennes litt platt, når Paulus blir påtrengende forklarende og idealistisk, sånn at ordene lyder lite treffende for det som har med våre liv å gjøre. Det er nok av sånne tekster. Og da er det nesten enklere å lage en preken, i friksjonen: Hvis et fjernt, kanskje voldelig gudsbilde eller et problematisk menneskesyn som lyder i evangelieordene, skal være det samme Ordet som var i begynnelsen, som ble kjøtt og lød som fødselsskrik, om å bli tatt vare på. Som oss, sånn det høres ut når vi skriker.
Det vil jeg med evangelietekster. At de skal lyde som det den nyfødte refleksivt krever av oss: Kjærlighet, ansvar. Barnets rett. Hvis ikke evangeliet lyder om og som gudsbarnet, så har jeg ikke noe å melde. Det jeg sier da, vil bare lyde usant.
Men med denne teksten, som jeg leste nettopp, kan jeg ikke bruke en sånn friksjonsmetode, med å sparke fra mot noe. At Gud er én Gud, at vi skal elske vår neste som oss selv, at relasjonen til Gud er relasjonen til vår neste og omvendt, det er rene ord, selv om det ikke fungerer sånn i livene våre. Sammenhengen mellom monoteisme og udelt kjærlighet, det er grei skuring, hvis man først tenker eller tror at det finnes en gud og at det finnes en neste og at jeg er et selv.
---------
Så: Hør. Gud er én. Elsk din neste som deg selv - hva er det som høres da?
Det er svar på et spørsmål. En skriftlærd spør: «Hva er det første budet av alle?» Sånne rangeringer av bud var en ganske vanlig og het debatt i tidlig jødedom, med ca. 250 påbud, 350 forbud. Og en søken etter det viktigste, en slags meningsessens, har også vært tydelig i kristendommens utvikling: Finnes det en kjerne å tro på og leve etter? Hva er det som tros på, når det tros? Hva høres når evangeliet lyder?
Mange blant oss er kanskje opplært til å tenke at en sånn kjerne, er kristendommens frelsesfortelling: At Gud ble menneske for vår skyld, ble ofret og døde for vår skyld, sto opp for vår skyld. At dette for vår skyld, for oss er det som gir struktur og mening til en tro.
Men Jesus svarer ikke med noen kausal frelseshistorie. Han poengterer ikke noen mening med sitt komme eller sin død eller sin oppstandelse. Denne evangelieteksten er annerledes. Den er på en måte uten plot, friere. Når han blir spurt om å nevne ett bud, svarer han to. For de kan ikke skilles, de kan ikke rangeres og settes på utledende formel. «Gud er en», «Elsk din neste som deg selv» er uten den årsaksforklaringen kristendommen ofte lener seg så selvsagt på.
Og det er derfor den skriftlærde forstår. At dette svaret også avviser offer, at det skulle trenges. All årsaksforklaring innebærer alltid offer: Noe må skje fordi noe er skjedd, noe må skje som mothendelse, som oppveiing. Men imperativet her, om å høre, gjør offeret irrelevant - det som skulle hele og reparere kjærligheten mellom gud og mennesker, det som skulle gjøre fortellingen om gud og mennesker meningsfull og kausalt sammenhengende - Jesus svarer ikke sånn. Disse ordene er ikke sånn. De lyder bare: Hør.
---
Gud kan høres, sanses. Som din neste høres, sanses ved siden av deg. Ordet som var i begynnelsen, som ble kjøtt, trakk pusten og skrek i refleks, det ordet er Gud, er én, forener sin og vår virkelighet ved å bli lunger, stemmebånd, munn, lyd vi kan høre, med våre ører av kjøtt, brusk og hinner. Ikke så mye for oss, men som oss, ved å skrike nødvendigheten av å bli elsket, nødvendigheten av at vi skal elske, for at barnet skal overleve. Hør, Herren vår Gud er én, elsk din neste som deg selv - det som høres da er budet fra de minste blant oss:
Om alltid å stille de mektige til ansvar, kreve at de hører forsvarsløse, undertrykte, forfulgte, okkuperte. Alltid å tale høyt om rettferd for alle, ved å tvinge vår menneskelighet på makthavere, tvinge dem til å kjenne den, sanse den, høre den: Våre kropper, våre skrik, våre reflekser. Vår menneskelighet, som også er Guds menneskelighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.