Andakt ved domkirkeprest Jonas Lind Asgedom
Mandag 23. mars 2020 kl. 15.30
Tekst: Salmenes bok 139,1–18
—
I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.
Vel møtt til musikkandakt fra Oslo domkirke.
Det har gått noen uker siden vi først hørte om viruset, og det er snart en måned siden det kom til Norge. Nå er viruset påvist i over 177 land verden over.
I starten var det nok mange av oss som tenkte at dette var noe som utspilte seg på trygg avstand, men i løpet av dager og uker, har vi måtte innse, at vi alle spiller en rolle i det som skjer. Vi har alle en oppgave i å forhindre spredning, og i å ta vare på hverandre.
Ofte når vi står overfor nestenulykker, som når vi må trykke ekstra hardt på bremsepedalen, eller holder på å miste noe knusbart i gulvet, kommer det gjerne en spontan bønn. Vi nærmest spytter ut ordet «Gud!», som en reaksjon på nestenulykken.
Nå har de fleste av oss hatt tid til å kjenne på at hverdagene er endret. Noen har hjemmekontor, og må balansere oppmerksomhet mellom barn, partner og videosamtaler, andre står på i helsevesen – og er beredt på at det i løpet av de neste ukene vil kunne komme flere alvorlig syke til, andre er permitterte og kjenner på usikkerheten for fremtiden ved en endret økonomisk situasjon.
Vi har gått fra den spontane bønnen, til at vi nå i større grad kan sette ord på hvordan vi har det, og hva vi tenker. Jeg vet ikke hvordan du har det der du er, men jeg vet at det er de færreste som er uberørt av det vi nå opplever.
På den ene siden ser vi alle tapene, alle livene viruset krever. PÅ den andre siden ser vi klipp av klappende mennesker, syngende mennesker, lystennende mennesker. Mennesker som strekker seg ut til hverandre på nye måter. Mennesker som er forbundet av den verdensvide veven.
Men når nettleseren er lukket, og det du har i hendene blir lagt ned og det er stille. Da er det kanskje en virvelstrøm av tanker som sirkulerer i hodet. I dag tenker jeg spesielt på deg som er urolig, og som stiller spørsmålet: Hvorfor er det slik at Gud kan la viruset herje løs i verden?
Jeg har lyst til å dele et bilde med deg. Et bilde jeg ofte vender tilbake til, ikke minst når jeg kjenner på meningsløshet, og når jeg kjenner meg liten i en stor verden.
Men før jeg deler dette bildet, vil jeg lese fra det jeg synes er en av de fineste salmene i Salmenes bok. Davids salme nr. 139:
Herre, du ransaker meg og du vet –
du vet om jeg sitter eller står,
på lang avstand kjenner du mine tanker.
Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
Før jeg har et ord på tungen, Herre,
kjenner du det fullt ut.
Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
Det er et under jeg ikke forstår,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
Hvor skulle jeg gå fra din pust,
hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?
Stiger jeg opp til himmelen, er du der,
legger jeg meg i dødsriket, er du der.
Tar jeg soloppgangens vinger
og slår meg ned der havet ender,
da fører din hånd meg også der,
din høyre hånd holder meg fast.
Jeg kan si: «La mørket skjule meg
og lyset omkring meg bli natt.»
Men mørket er ikke mørkt for deg,
natten er lys som dagen, mørket er som lyset.
For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.
Dine øyne så meg da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp i din bok,
de fikk form før én av dem var kommet.
Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!
Teller jeg dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.
Se for deg en vev. En stor vev. Den største veven du noengang har sett. Veven er verden, og det er et uendelig antall med tråder i den. Gud er fullt tilstede i verden, i veven. Gud er samtidig utenfor verden, han holder veven og sørger for at trådene kommer på plass. Han er den som har vevd oss i mors liv, den som har vevd oss dypt i jorden. Gud har full oversikt over fortid – alle tråder som har vært, nåtid, - alle tråder som er, og fremtid, alle tråder som kommer. Han har oversikt over alle tråder som noen gang har eksistert og skal eksistere.
Fra vårt perspektiv kan det virke som om Gud er begrenset. At han ikke kan gripe inn i vår frihet, inn i naturlovene, inn i de muligheter og begrensninger vi er omgitt av. Og kanskje er det noe sant ved dette, at menneske og natur er gitt sin selvstendighet og frihet.
Samtidig tror jeg at Guds perspektiv er større. Gud sitter med veven, med alle tråder. Ethvert sukk, enhver bønn, enten den er spontan eller ordene er overveid, kommer som en tråd til veven. Der tar Gud imot trådene, og vever de inn i en større helhet.
Det håpefulle med dette bildet, er at enhver bønn og enhver tanke blir hørt og tas med. Selv om vi er i en krevende situasjon, kan vi ha tillitt til at Gud lytter. Når helsearbeidere står på, når ukjente hjelper hverandre med innkjøp, når naboer synger sammen på balkongene, når lys tennes i vinduskarmene, når bursdager feires over videosamtale, når vi etter hvert kan holde rundt hverandre igjen. Ja, da er det som om de gode trådene har fått prioritert plass i veven. Jeg tror midt i alt, midt i denne situasjonen, at Gud ser, lytter og samler trådene.
—
La oss be:
Evige Gud,
Du omgir oss, du har vevd oss, og du kjenner våre tanker og bønner.
Vi takker deg for all godhet, og for all kjærlig kreativitet.
Vi ber deg:
Gi utholdenhet og styrke til alt helsepersonell.
Ta vare på alle som er sårbare og utsatte.
Trøst den som sørger.
Gi visdom til alle med lederansvar.
Beskytt oss mot farer, og gi oss din fred.
La oss alle be Herrens bønn:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
Ta imot velsignelsen.
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg, og gi deg fred.
Amen.