Gudstjeneste på første pinsedag
Søndag 31. mai 2020 kl. 18.00
Oslo domkirke, Domkirken sokn
Domprost Anne-May Grasaas
Prekentekst: Johannes 20, 19–23
—
Preken
På mange måter var også disiplene i dagens evangeliefortelling i en overgangstid. De hadde lukket seg inne i frykt. Jesus var blitt arrestert og drept. Riktignok hadde noen kvinner mer enn antydet at de hadde møtt han igjen. – Men det var vanskelig for de fleste å tro at skuffelsen og mørket kunne forsvinne. Så står han der. Mesteren selv. Merket av sår. Han lyser fred. Disiplene kjenner at gleden spirer. Framtiden åpner seg forsiktig. Noe nytt ser ut til å være på gang.
I disse dager, med bevisstheten om én meters avstand, er det kanskje flere enn meg som reagerer litt ekstra på fortellingen om at Jesus puster på disiplene og sier «Ta imot Den Hellige Ånd». Vi gjør jo alt vi kan nå for ikke å puste på, eller bli pustet på!
Det ser ut som det for evangelisten har vært om å gjøre å skildre dette øyeblikket der Jesu pust – eller ånde er poenget. Det er det samme ordet som ble brukt på hebraisk om skapelsen av mennesket i 1. Mosebok 2: Gud blåste sin livspust inn i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning (1. Mos, 2–7b). Det ordet som der er brukt om pusten, beskriver livskraften, men det kan også handle om evnen til å forstå og ha innsikt. Vi hørte domkoret sang fra Salme 104: Du sender ut din Ånd og de blir skapt. Du gjør jorden ny. Guds Ånd ble ikke til på pinsedag.
Den kristne tradisjonen sier at Ånden svevde over vannene da Gud skapte himmel og jord, og var den pust som gjorde mennesket levende. På den måten satte Gud sin signatur på alt det skapte. I gammeltestamentlig tid var det likevel kun noen få utvalgte mennesker som ble utrustet med Guds Ånd.
Vår tekst fra Johannesevangeliet kan leses som en ny skapelse. Jesus blåser sin livspust inn i disiplene. Altså det samme ordet som da mennesket ble skapt. Samtidig får vi et forvarsel om det som skal skje på pinsedagen i Jerusalem. Når Ånden kommer som ildtunger og gjør det mulig for alle som er tilstede å høre disiplene snakke på sitt eget språk. Noen har sagt at Ånden ble demokratisert på pinsedag. Den var ikke lenger forbeholdt noen få, men ble gitt til disiplene – til kirken – til oss alminnelige mennesker.
Hver jul feirer vi at Gud ble menneske. I pinsen feirer vi at Gud gir mennesket del i det guddommelige. Den Ånd vi får som gave i dåpen og som vi stadig får ta imot gjennom Guds Ord og nattverdens vin og brød, gjør det mulig for oss å kjenne den Gud som alltid har kjent oss. Ånden kan gjøre troen til dyp tillit og innsikt. – Vi kan få merke at Guds Ånd ikke gjør oss gjør motløse, men fyller oss med kraft, kjærlighet og visdom.
Denne Ånden splitter ikke og skaper ikke utenforskap. Guds Ånd samler og gir oss del i et fellesskap som strekker seg ut over familier, kirker, stater og etniske grupper. For Ånden eies ikke av noe menneske eller noen utvalgte grupper. Den blåser sin milde bris dit den vil og sender kirken – oss vanlige mennesker – ut i verden på samme måte som Gud sendte Jesus.
Dette kan unektelig høres noe svevende ut. Derfor er det nødvendig å spørre: Om vi som kirke skal sendes ut i samfunnet på samme måte som Jesus ble sendt? – Hvordan så det da ut der han opptrådte?
Evangeliene forteller om en mann som møtte skamfulle og nedbøyde med anerkjennelse og godhet. En som løste mennesker som var bundet fast i synd og ondskap og satte dem fri. En som hentet de små og unnselige fram fra mengden og ga dem verdighet. En som helbredet syke, men som også sa kraftfullt fra når noen misbrukte makt eller gjorde seg rike på andres bekostning.
Om vi har fått del i Guds Ånd, må vi vel kunne vente at det samme skjer der vi som kirke opptrer i dag? – At mennesker blir anerkjent, får synd tilgitt, blir løst fra skam og avmakt og fylles av håp for framtiden?
Når Jesus i fortellingen fra Johannes-evangeliet gir disiplene sin Ånd, sier han to ganger. «Fred være med dere!» Sannsynligvis har han behov for å berolige dem etter det de har vært gjennom.
Men når Jesus her lyser fred med samme betydning som det gamle ordet «shalom», er det uttrykk for Guds nyskapende gjerning. Den vil prege verden på en måte som fremmer livet i naturen og mellom mennesker. Vi kan også ta imot denne freden fra Gud . Vi trenger sårt denne freden i oss og mellom oss, og i forhold til naturen, om vi som kirke vil bidra til mer himmel på jorda. – Som det heter i Den norske kirkes visjon.
Mange har spurt: Hvordan blir det i landet vårt når vi nå åpner etter koronastengningen? Vil ting gli tilbake til det vante? Vil vi bli oss selv nok når vi ser hvor viktig det er med mat, medisiner og utstyr?
Eller vil vi endre oss? Vil vi åpne oss mer for andre og bidra til mer samarbeid – nasjonalt og internasjonalt? Spørsmålene er åpne.
Kanskje kan pinsens budskap vise vei? Vi trenger ikke vente å se! Guds Ånd er ikke gitt til kirken for at vi skal være passive tilskuere til utviklingen. Vi kan være med å prege den! – Med mer menneskelighet, mer respekt for naturen, mer samhold og mer lydhørhet. – Lydhørhet for den livgivende Ånd som vi tror på, sammen med Faderen og Sønnen.
Bekjennelsen til denne treenige Gud har vi felles med hele den verdensvide kirke.