I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn, vår skaper, frigjører og livgiver.
—
Preken holdt av domkirkeprest Jonas Lind Asgedom i Trefoldighetskirken på treenighetssøndag 7. juni 2020.
Preken
Først og fremst vi jeg si at det er utrolig fint å være her i dag. Det har føltes meningsfullt å strømme andakter og gudstjenester i tre måneder, men det er ikke det samme som å møtes ansikt til ansikt. For meg har tiden med streaming føltes som en slags refleksjon av det egentlige gudstjenestefellesskapet. Det har ført mye godt meg seg, og jeg håper vi i fremtiden også kan fortsette strømming som et supplement, men det er godt å endelig kunne feire gudstjeneste sammen igjen!
Det er treenighetssøndag. Vi starter hver gudstjeneste i den tre-ene Guds navn og tegner korsets tegn. Korstegnet holdt sammen med de tre personene, Fader, Sønn, Hellig ånd, peker på ulike dimensjoner ved troen. Den vertikale, den horisontale og den tredimensjonale.
I mange billedlige fremstillinger av treenigheten fremheves både det kjente og ukjente ved Faderen. I Rublevs berømte ikon fra 1411 (som du lett kan søke opp), bærer engelen som forestiller Gud, en underkappe i blått vi bare ser deler av. Det kan være de små glimtene av himmelen vi bare aner. I andre ikoner ser vi at Gud er delvis kledd i sort, for å understreke det ukjente, det vi ikke vet om Gud. Gud er den vertikale dimensjonen ved troen.
Jesus er personen vi leser om i Bibelen. Som underviser, helbreder, som var der helt i begynnelsen, som kom til oss for å være som oss. Som utgår fra Faderen for å være sammen med oss. Han viser oss hvem Gud er gjennom det han gjør og sier. Han forholder seg aktivt til sine medmennesker i ord og handling. Hans gjerninger sprer seg til disiplene, og har derfra gått fra generasjon til generasjon, til i dag. Jesus er den horisontale dimensjonen ved troen. Den som kaller oss til et liv med og for hverandre.
Den hellige ånd er den som gir liv. Den hellige ånd er den som gjør Jesu nærvær mulig for oss, ikke bare som minne og håp, men som levende realitet. Den hellige ånd er fylde og visdom, den Den hellige ånd er skaperpustet og den som forener oss. Som vekker begeistring og skaper bevegelse. Den hellige ånd er den romlige og tredimensjonale dimensjonen ved troen.
Sammen er de tre personer som utfyller Guddommen, og som kaller hver enkelt av oss sammen. Og her har jeg lyst til stopp opp og dvele litt ved forholdet mellom de tre personene Fader, Sønn og Hellig ånd.
For treenigheten kan være et forbilde i vår egen selvforståelse. Den kan fungere som et vern mot en absolutt individualisme på den ene siden, og selvutslettelse på den andre siden.
Det siste året har det kommet flere bøker som handler om mennesker som har brutt med en form for kristentro hvor en har opplevd å miste seg selv (Se omtale i Vårt Land). Hvor presset om å passe inn i noen idealer har blitt så sterke, at en har opplevd å miste seg selv. Så har det blitt holdt frem at det nok ikke er unikt for kristne miljøer. Det er nok av alternativer det er mulig å miste seg selv til. Det er noe mange unge erfarer, og er en del av det å faktisk skulle finne seg selv. At man er nødt til å miste seg selv for å finne seg selv. Men samtidig er det mer å si om dette. Her er det grøfter på begge sider, som er mulig å kjenne seg igjen i, langt etter ungdomsårene.
På den ene siden er det mulig å tenke at man er så liten og ubetydelig at man nærmest blir absorbert inn i andres meninger og standpunkter. Det kan man erfare på jobb, når man kjenner seg motløs overfor andres argumenter. Det kan man kjenne overfor en dominerende partner, eller i en menighet.
På den andre siden, i den andre grøfta, er den brutale individualismen, hvor alt måles opp i et personlig kost/nytte-perspektiv. I en slik form for individualisme lever en så å si bare for seg selv, og glemmer at man som menneske inngår i et fellesskap. En brutal individualisme er en leveform som fremstår som grådig, og er lite raus.
Treenigheten er tre unike personer som utgjør én helhet. De viskes ikke ut av hverandre, i stedet beskrives de i Bibelen med hver sine distinkte karakteristikker og egenskaper. Jeg viste tidligere til Rublevs ikon. Men på et vis er det kanskje musikken som best kan beskrive treenigheten. For noen år siden kom jeg over en klingende metafor. Teologen Jeremy Begbie forklarer at du ikke kan male to ting på samme sted uten at de blir blandet sammen. Det er en forskjell på hvordan vi ser og hvordan vi hører. Hvis du først maler rødt og så maler gult, endrer de farge når de blir malt på hverandre. Eller de skjuler hverandre. Slik fungerer synet vårt.
Men med hørselen er det annerledes. Med musikken er det annerledes. Tenk at du hører orgelet spille en tone. Tonen dekker hele hørselsfeltet. Tenk så ta det legges til to toner som spilles samtidig. Tonene dekker ikke over hverandre, men er alle mulig å skille fra hverandre, samtidig som de klinger sammen. Toner kan klinge sammen, forbedre hverandre, gjøre at de fremtrer tydeligere når de spilles sammen. Det til forskjell fra når vi ser noe. (Se Jeremy Begbies utleggelse her.)
Treenigheten som forklart av en treklang, kan være en modell for oss. Det er ikke meningen at vi skal minimeres og absorberes vekk. Det er heller ikke meningen at vi kun lever for oss selv.
Tenk om vi kunne la alle toner få klinge sammen, på en slik måte at de ble fremhevet og forsterket, dempet og lagt i bakgrunnen alt etter når det passer. Jeg tror det er slik det er ment å være.
Treenigheten og korstegnet minner oss om den vertikale, horisontale og det tredimensjonale ved troen. Treenigheten og treklangen lærer oss at vi er betydelige og unike, men samtidig del av en større helhet hvor også andre mennesker inngår.
Vårt oppdrag er å bringe mennesker til dåp, innlemme de i fellesskapet, la det være stort nok, og følge etter Jesus.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal. En sann Gud fra evighet til evighet.
—
Tekster:
Matt 28,16–20
5 Mos 6,4–9
1 Pet 2,4–10