Allehegensdag
Søndag 1. november 2020
Høymesse i Oslo domkirke
Matt 5,1-12; Åp 7,9-17; Jes 49,8-10
Preken av domkirkeprest Jonas Lind Asgedom
—
Kjære alle sammen. Siden oldkirken har det vært en skikk å minnes de døde. Allerede fra 700-tallet ble det satt en dato for å minnes alle som ikke har sin egen minnedag. I vår kirke er allehelgen en sammenfletting av disse to. For meg fremstår denne dagen med en viss dybde. Jeg tenker på alle de menneskene som har kommet inn i kirken gjennom århundrene på allehelgen. Som har kommet med både glede og sorg og sinne og sår. Jeg tenker på fellesskapet av troende gjennom alle tider. På den halve alterringen bak meg, på den skjulte delen, som vi en gang skal se og være sammen med. På de troende som har gått foran. Jeg tenker på lysene som tennes. I dag er tiden inne, hvem var de, de vi har mistet? Hvem er vi, og hvem kan vi være? Det skal handle om saligprisningene.
I 1938 fikk domkirken en ny port. De store bronsedørene dere gikk inn i i dag, ble laget av Dagfin Werenskiold. Han tok saligprisningene inn i sin tid, ved å lage figurer som like gjerne kunne plasseres i Gudbrandsdalen som i Midtøsten. Om dere ser nærmere på figurene, kan dere se at noen av de er blanke etter alle hendene som har tatt på dem. Kanskje noen på et tidspunkt som har opplevd slektskap til figurene Jesus priser salig.
Jesus sier «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes.»
Hva betyr det? Hva betyr det å være salig? Hva betyr det å være fattig? Hva betyr det å sørge?
Det greske ordet er makarios, og oversettes på norsk til salig. På engelsk oversettes det gjerne til velsignet eller glad. Men det dekker heller ikke helt betydningen. I stedet er det forskere som mener det kan oversettes med en som er høyt aktet, en som er «worthy of honor». For når det står «salige er de som sørger, for de skal trøstes», så er det ingen selvmotsigelse, det betyr ikke lykkelige er de som sørger. Men det betyr at de er høyt aktet av Gud.
Hva betyr det for oss i dag, på allehelgensdag? Jeg vil foreslå en tolkning av saligprisningene som er litt som konsentriske sirkler. Samme kjerne, men den ytre sirkelen dekker et større område.
«Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres»
Jeg har allerede nevnt porten på vei inn i kirken. Hvordan Werenskiold forsøkte å plassere saligprisningene inn i sin tid i Norge. Et annet forsøk er gjort av den den amerikanske kunstneren Laura James i 2006. Hun har malt et maleri med ti motiver. I hennes akryl på lerret blir svarte undertrykt av hvite i slavehandel. De fattige i ånden blir kastet på sjøen av hvite slavehandlere. Til disse sier Jesus som i dette maleriet er afrikaner, etiopier: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres». Jesus er her lik de undertrykte. Fattigdommen er brutal, og ikke en romantisk forestilling.
Dette er den første sirkelen. Den ytterste sirkelen. Alle som opplever bokstavelig fattigdom, uansett årsak er priset salige av Jesus. De er høyt aktet, og Jesus er blant dem. Skjult nå, men en gang utenfor vår tid blir det åpenbart at Jesus er blant dem.
Når Jesus holder Bergprekenen er han også omgitt av sine egne, av de som følger han. Han snakker også til dem. Til oss. For det handler også om en form for åndelig fattigdom. Det handler om legge vekk alt vi tror vi vet, og innta en form for ikke-viten. Å stille med tomme hender. Å være åpen for hva Gud vil gjøre. Å stole på Gud, som er skaper av universet og den som holder verden oppe. Å innse at alt vi har er dypest sett Guds. Denne sirkelen er knyttet til de troende, de som igjen og igjen må øve seg i å ha tomme hender. Når Martin Luther et sted sier at «vi er alle tiggere», så er det dette han mener. At det er innsikt en troende vet, at vi i oss selv er fattige i ånden, men at vi i Gud blir rike.
Det interessante med Jesu liv, er at disse perspektivene, disse to sirklene overlapper. Det åndelige og det materielle er vevet sammen. I verden har vi fattigdom og åndelig fattigdom, den bokstavelige, og den åndelige. Jesu visjon er ikke en romantisering av bokstavelig fattigdom, her hviler det et ansvar på oss, for å jobbe for en mer rettferdig fordeling i verden.
«Salige er de som sørger, for de skal trøstes.»
I dag tenker jeg på de som på torsdag ble brutalt drept i basilikaen Notre-Dame de Nice. Ofre for vold og hat. Jeg tenker på deres familier, på menigheten, på alle som er berørt. Jesus sier, salige er de som sørger. I Johannes 11,35 står det korteste bibelverset av de alle: «Jesus gråt». Han gråt over sin venn Lasarus’ død, slik han gråter med de som sørger. Dette er den første sirkelen.
Gregor av Nyssa(335 til 395), biskopen på 300-tallet sa det innsiktsfullt: «Det er umulig å være uten tårer, når man ser tingene slik de faktisk er.» Jeg tror Gregor uttrykte en dyp medfølelse og forståelse for en verden hvor det er mye lidelse og urettferdighet. Det vi i teologien kaller for synd, og som må forstås som et eksistensvilkår. Jesus sørget over dette, og troende er også kalt til å ta del i denne sorgen. Både for det som er ondt i verden, og for det som er ondt i oss.
Som et lydspor i stereo, gir saligprisningene en større fylde når begge disse perspektivene tas med. Saligprisningene er for de sørgende, forstått i bred forstand, men også en modell å etterligne for den troende.
Jeg mener ikke at vi skal romantisere fattigdommen og dyrke sorgen. Men vi skal øve oss i å ha tomme hender, la oss ta imot det Gud vil gi oss. Og vi skal sørge med de som sørger, og sørge fordi vi ikke kan gjøre annet i møte med tingene slik de er. Sorgen er uunngåelig, som et eksistensvilkår ved livet. Sorgen og den åndelige fattigdommen kan skape i oss en bevegelse, bort fra mørket, og inn i lyset. For hver og en av oss, og for verden. Jesu ord stopper ikke i mørket. Jesus priser oss salige. Han akter oss, metter oss og tørker bort hver tåre. Han lar oss ta del i gleden og livet i all sin fylde.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Resusser:
Se bilder og les mer om domkirkens bronsedører her.
Laura James: A Sermon for our Ancestors, 2006, Acrylic on canvas, 37 x 30.5 cm. Bildet kan ses her
Luthersitatet: "Wir sein Pettler, Hoc est Verum"
For oversettelse av makarios, se arbeidet til bl.a Margaret Aymer og K.C Hanson, f. eks artikkelen: "How honorable! How Shameful!" A Cultural Analysis of Matthew's Makarisms and Reproaches av K. C. Hanson 1994.
Tolkningen av Saligprisningene finner jeg støtte i bl.a. hos teologen George Hunsinger, som ga ut boken The Beatitudes i 2014.