7. søndag i treenighet
Søndag 11. juli
Høymesse i Oslo domkirke
Ordspr 30,7-9, Tim 6,17-19,
Preken: Luk 19, 1-10
Preken av domprost Anne-May Grasaas
—
Preken
Da jeg leste dagens evangelietekst for noen uker siden, kom jeg på en av sangene fra Bjørn Eidsvågs forestilling, «Etterlyst: Jesus» i Det norske teater. Den starter sånn:
Ska eg sei det som det e, så har det seg slik
At eg e ganske glad i penger
Og alt som følger med-
Eg lik å vær rik
Og vil´kje brått ikkje vær det lenger
Så eg ber om å få sleppa å gå den smale sti
Finns det ikkje ein mellomting, eit slags rikmanssamnesti?
Se i nåde til meg og la meg gå den breie veg.
Vær så snill, å gjør det slik at eg får vær´ med som rik.
Jeg lo med meg selv i teateret da jeg hørte denne ironien. Og jeg visste at jeg lo av meg selv. Sangen er så tatt på kornet. Jeg kjenner meg igjen i ønsket om både å ta troen på Gud seriøst og å beholde styringa over egne penger og ressurser. Ja, kanskje er dette en tendens vi har som et nasjonalt samfunn også. - Vi vil at kristne og humanistiske verdier skal ligge til grunn. Samtidig får andre verdier lett styre prioriteringene vi gjør.
Det sies ofte at vi lever på den grønne gren i Norge. Og det ér et gode at vi bor i dette velstandssamfunnet der de fleste av oss har mer enn nok til livets opphold. – Med gode sosiale støtteordninger når noe rammer oss. Vi har all grunn til å være takknemlige. - Men har rikdommen og velstanden gjort oss rausere som folk? Eller tenker vi at vi må sikre oss selv først – før vi tenker på andre? ...
For eksempel klimaflyktingene...
Er det helt i orden at vi i Norge forbruker så mye ressurser at vi hadde trengt over tre jordkloder om alle land skulle hatt et like høyt forbruk? Og at vi i tillegg vegrer oss mot å dele av egne ressurser til medmennesker i nød?
Det aner meg at fortellingen om Sakkeus har et godt budskap til oss som kjenner oss truffet av dette. Mange av oss har hørt fortellingen siden vi var små. Noen av oss har lest den i ulike varianter for både barn og barnebarn. Med bildet av den lille mannen oppi treet. Og den er en talende fortelling om Jesus som ser også de som er eller kjenner seg små. Det skal vi holde fast på. Men i dag velger jeg et annet fokus.
For her leser vi om en mann som er ganske glad i penger. Og samtidig går han med en lengsel. - Han ønsker å få et glimt av denne mannen fra Nasaret. - Han ville gjerne se leser vi. Det greske verbet som er brukt (1) kan oversettes med å søke eller lete ivrig etter. Akkurat her kunne jeg ønsket at oversetterne av de siste bibelutgavene hadde beholdt ordet søke, slik det sto i den utgaven jeg selv vokste opp med. Når det ikke er gjort, blir et viktig poeng i teksten utydelig. For i det siste verset i fortellingen brukes akkurat det samme verbet (2) når det sies at Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne. Også her var det oversatt med søke i min ungdoms bibel. Gud søker og mennesket søker og det oppstår et sjelsettende møte.
Denne dynamikken er sentral i Bibelens fortellinger. Og det finnes utallige beretninger - også fra vår egen tid – om samme type erfaringer. Som kirkefaderen Augustin sa det: Mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.
Mange mennesker har beskrevet personlige møter med Gud. - Møter der en opplever seg sett, uten å bli fordømt. Der Guds kjærlige blikk berører en indre lengsel. En opplever å være kommet fram. Eller for å si det på en annen måte: Å være kommet til seg selv.
Det kan skje gjennom sterke følelsesmessige opplevelser, men også gjennom tilsynelatende vanlige møter med andre mennesker og det kan skje gjennom forløsende tankemessige avklaringer. Det finnes ingen oppskrift. - Gud ser ut til å møte mennesker vidt forskjellig - ut fra hvem vi ér og hva vi trenger.
Men konsekvensene synes ofte å være at perspektivet på livet klarner og utvides. - At en indre motivasjon driver i ny retning. Ikke at en er blitt perfekt på noen måte, eller har fått kontroll på livet. Men det å ha fått ane et streif av Guds kjærlighet har gjort noe med hva som oppleves viktig. Denne relasjonen påvirker hvordan en ønsker å innrette seg. Også i forhold til andre mennesker, til seg selv og til hele skaperverket.
Var det noe av dette som rammet Sakkeus? Dette blikket – dette møtet – denne avklaringen - som gjorde han glad og som åpnet hjertet mot andre mennesker. - Som ga tilhørighet til en større verden og til understrømmen av Guds kjærlighet i hele kosmos.
Sakkeus ville gjøre opp for seg å dele. Han kunne ikke leve med utbyttingen og urettferdigheten lenger. Møtet med Jesus var ikke bare en privat sak. Det måtte få konsekvenser. - Også for hvordan pengene ble forvaltet. Ikke som et autoritært press utenfra. - Men som en indre motivasjon – en positiv forpliktelse - fordi han i et glimt hadde fått se og kjenne på virkeligheten fra Guds perspektiv.
Denne dynamikken inviteres vi inn i fortsatt. Ikke bare som privatpersoner, men som medborgere og samfunnsaktører. - Å fortsette å søke Jesus Kristus. Ikke som et kultisk objekt eller en religiøs tradisjon. - Men som en person å bli møtt av, tilgitt av, og som en person å følge etter. – I denne vandringen blir perspektivet sakte men sikkert endret. Ikke at vi da heller blir perfekte. Vi er mennesker som stadig fristes til å be om vårt eget rikmanssamnesti... mens fattige lider og mangfoldet trues. - Både i samfunnet og i naturen.
Men på samme måte som Jesus ville spise sammen med Sakkeus - mannen som ikke holdt mål – vil han ha fellesskap med oss. - Når vi nå endelig kan feire nattverd her i kirken igjen, inviteres vi også inn til dette måltidet. Og vi kan synge med Bjørn Eidsvåg fra samme forestilling – nå uten snev av ironi:
Folket ditt lir, Herre,
Me streve´og strir, Herre.
Det smerte´og svir, Herre
Folket ditt lir.
Kor lenge må me venta, Herre?
Kor lenge må me gjenta, Herre?
Fri oss fra det vonde og kom
- Med din frelse og dom.
Kom – sett oss fri,
La retten rå
Kom for å bli,
Herre, kom nå.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren,
Som var ér og blir – én sann Gud fra evighet til evighet.
AMEN
1) ezhtei- imp.
2) zhthsai, aor.inf.