I fondveggene her i kirka finner vi vår ene Gud som i seg selv er tre, avbildet som Jesus Kristus, Guds sønn, i tre positurer: over alteret velsignende, i nordhvelvet som frelseren som overvinner ondskapen og døden, og i sydhvelvet badende i Guds nåde. Over hodet hans svever, i alle tre motivene, en due, det er Helligånden, og bak ham strekker Faderens skaperarmer seg ut.
I tradisjonen har vi både bilder og ord for Treenigheten, og i den tredje av oldkirkens trosbekjennelser, den athanasianske fra 500-tallet, som ikke er så godt kjent, utlegges grunnsetningene i treenighetslæren, blant annet at:
3- […] vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten
24- Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre,
25- men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige. [Derfor må Treenigheten] æres i enheten og enheten i Treenigheten.
Her kunne jeg forsøkt å si noe om Gud, men det slår meg at Jesus sier noe lignende om mennesket – eller rettere sagt om kirken – når han forklarer hvordan han selv er vintreet, og vi er grener på vintreet. Det er bare ett vintre, men det har mange grener. Grenene kan tenke i sitt stille sinn at de er uavhengige individer, og dersom en annen gren knekker så får de bekreftet det. Dersom en annen gren bærer flere fikener, så føler kanskje de andre grenene seg underlegne. Men når vi går forbi et tre, så tenker de færreste av oss på den måten – kanskje bortsett fra gartnere i frukthager. Men de er nok også mer opptatt av treet som helhet enn av grenene de skjærer bort.
De fleste av oss ser treet som ett tre. At det har mange grener er en egenskap ved treet uten at det gjør treet til en samling av individer.
Personene i Treenigheten går opp i hverandre, men uten å være hverandre. De går opp i hverandre fordi de eier en helt fullkommen villighet til å se de andre som seg selv, elske de andre som seg selv, og identifisere seg selv fullt og helt med helheten de utgjør sammen med de andre, samtidig som hver av dem bevarer en klar bevissthet og fullkommen aksept for den de selv er.
Relasjonene den treenige Gud har til seg selv, er den fullkomne manifestasjonen av agape, guddommelig kjærlighet. Den er fullkommen i Treenigheten fordi kjærligheten beveger seg uhindret og gjensidig mellom alle som inngår i relasjonen. Faderen elsker Sønnen og Ånden med en fullkommen kjærlighet som reflekteres like fullkomment av Sønnen og Ånden til hverandre og Faderen.
Kjærligheten mellom Gud og menneskene er annerledes. Selv om Gud elsker alt det skapte med en like fullkommen kjærlighet som den som strømmer gjennom Treenigheten, er den likevel ikke fullkommen, fordi den går bare én vei. Jevnbyrdigheten og gjensidigheten mangler.
Kjærlighetens fullkomne manifestasjon i skaperverket er avhengig av menneskenes evne til å elske – ikke bare hverandre, men Gud. Men det makter vi ikke. Selv de som ikke vil annet enn å elske Gud, elsker ikke fullkomment. Den treenige Guds relasjon til seg selv, er derfor også bare begrenset fullkommen. For Gud ønsker å gå opp i oss, og ønsker at vi går opp i Gud og blir ett med Gud. Gud gjør det fra sin side ved å gi seg selv til skaperverket og menneskene. Gud går opp i sitt skaperverk – blir menneske, og inviterer oss og hele skaperverket til å gå opp i Gud, ved at vi igjen gir oss selv til Gud. Men det greier vi ikke, og da kan heller ikke kjærligheten manifesteres fullkomment mellom Gud og skaperverket, men bare innad i Treenigheten.
Den treenige Guds relasjon til seg selv, brukes nemlig som et ideal for menneskenes relasjoner til hverandre og til seg selv. Idealet for våre relasjoner til hverandre er dermed et enhetsideal – men ikke en enhet som utraderer forskjeller! Jeg er ikke deg, og du er ikke meg, men sammen utgjør vi alle menneskeheten, slik vintreet også er grenene.
7- Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd, Står det i den athanasianske bekjennelsen.
10- Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.
11- Og likevel er det ikke tre evige, men én evig
Jeg tenker ofte på buddhistiske koan, når jeg leser om Treenigheten, for de er også vanskelige å forstå. Jeg har ikke studert buddhismen, men én nyttig – og antagelig ganske grunnleggende – funksjon av koan, er at de tvinger deg til å forholde deg til at det finnes gåter som det rasjonelle intellektet ikke har forutsetninger for å løse. De er ofte formulert med paradoksale eller selvmotsigende premisser som gjør det umulig å svare med utgangspunkt i rasjonell logikk: For eksempel at Faderen ikke er Sønnen, og Sønnen er ikke Helligånden, men den eneste ene Gud er Fader, Sønn og Hellig ånd.
Koanet tvinger intellektet til å innse sin egen begrensning, og åpner dermed for innsikt gjennom andre, transrasjonelle fakulteter. Kanskje kan også meditasjon over Guds treenighet åpne oss for Åndens direkte inspirasjon?
Men for at et koan eller en gåte skal ha denne funksjon, så må den åpne for noe sant. Treenighetslæren må peke på noe sant om Gud, og det må være en sannhet som mennesket på en eller annen måte kan forholde seg til. For oss kan Guds treenighet vise skjønnheten som oppstår når mennesker møter hverandre og kjenner igjen noe i hverandre – og denne gjenkjennelsen skjer i alle menneskemøter, selv i de vonde og voldelige, fordi alle mennesker har noe grunnleggende felles, som er umulig å ikke kjenne igjen. Vi kan late som om vi er grener som ikke har noe med resten av vintreet å gjøre, men kroppen vår, sjelen vår, alt vi er skapt med, kjenner igjen pusten i et annet menneske, pusten som beveger oss og som vi deler med alle mennesker og med alt det skapte. Ånden i oss som er Guds pust. Denne gjenkjennelsen er begynnelsen på bevegelsen mot enhet.
Men vi later som om vi ikke ser dette. Og vi er så gode til å fornekte det som binder oss sammen, at vi ikke en gang vet at vi gjør det. Alt det onde som vi ikke ser noen vei utenom å gjøre mot hverandre, krever at vi fornekter det vi har felles. Dersom vi virkelig hadde tatt innover oss at vi alle er lemmer på én kropp, hadde vi ikke vært i stand til å skade hverandre, eller ønske hverandre annet enn godt – det ville vært absurd, som om høyrebeinet skulle spenne ben på venstrebeinet for å vinne over det i en slags innbilt konkurranse om å komme først frem. Å skade en annen er å skade oss selv.
Når et annet menneske lider – uansett hvor langt borte – gir det opphav til smerte dypt i oss, og for å kunne ignorere den, må vi bedøve oss selv. Når vi hører om manglende evne til å ta inn over seg andres lidelse, tenker vi kanskje på psykiatriske diagnoser som psykopati, men de aller fleste av oss gjør dette i større eller mindre grad. Vi bedøver smerten som kommer av verdens lidelse, for hvordan skulle det ellers vært mulig å leve i verden? Men fordi vi bedøver oss, bevarer vi også illusjonen om at det er noen andre som lider, at det ikke har noe med oss å gjøre, og slik gjør vi det mulig å fortsette å skade oss selv.
All krig, all utnyttelse og undertrykkelse er resultat av en menneskehet som skader seg selv, helt blind for hva den holder på med. Hver eneste en av oss har del i dette, vi har alle del i, og skyld i, verdens grusomheter, fordi vi er del av menneskeheten – og på samme måte lider vi alle under alt som gjøres mot andre mennesker.
Hvis Treenighetens kjærlighet kan lære oss noe, er det hvordan Gud så for seg menneskeheten på sjette skapelsesdag. Og den kan fortelle oss noe om hva målet for Guds pågående skaperhandling er – hvor vi er på vei; en menneskehet som vil hverandre vel fordi vi endelig erkjenner at vi alle har del i hverandre.
Disse menneskene – som endelig elsker hverandre som seg selv – vil være i stand til også å elske Gud slik Gud elsker dem, og da vil Guds fullkomne kjærlighet reflekteres ikke bare innad i Treenigheten, men gjennom hele skaperverket.
Vi er ikke der ennå, men det er dit Gud drar oss.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og stadig blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
---
Enheten til de tre er både en opprinnelig enhet, men også en enhet som Gud kontinuerlig bekrefter, i hvert eneste øyeblikk, i evighet. Treenigheten er den ene Gud som ser uendelige dyp i seg selv – hvelv innom hvelv, som Tranströmer skriver – og ønsker å relatere til hvert eneste aspekt av seg selv, som ønsker å avdekke og se alt av seg selv.
Christian Kringstad Kielland, prest Oslo domkirke.