Preken på Maria Budskapsdag 2015

Livet er en vei mellom fødsel og død. Så dramatisk. Så selvsagt. Hvordan vi går denne veien, er ikke likegyldig. Nei: Hvordan vi behandler disse årene som til sammen er vårt liv, har stor betydning. Ikke bare for oss selv og våre nærmeste.

Preken på Maria Budskapsdag 2015

Livet har sin egen sommerfugleffekt: Et lite vingeslag kan utløse storm eller solgangsbris eller noe vi aldri hadde trodd kunne skje i vårt liv. I en annens liv. I vår felles verden. Små endringer i startbetingelsene, kan forårsake store endringer over tid. Slik er det for pendelen vi slipper. Slik er det med våre innsteg i livet.

Fortellingen om Maria, den unge jenta som skulle bære Gud selv inn i verden, fører fysikkens kaosteori inn i eksistensen og teologien på èn gang: Vår eksistens. Og Guds. Det ”ja” den unge Maria lar komme over sine lepper, er som et sommerfugl-blaff: Og over tid, endrer det pendelens bane: Hennes ja lar både gudsbilde og menneskesyn svinge på nye måter. Svinge i nye mønstre.  Mønstre som lar oss se hvordan Gud blir kjærlighet, ansikt og stemme i vår verden.  Mønstre som lar oss se hvordan Gud gjør svakhet til styrkens begynnelse. Mønstre som lar oss se hvordan vi mennesker sammen kan beskytte livet  nettopp fordi vi kjenner avgrunnen ved det å være uten beskyttelse.

Jeg tenker at Maria var den egentlige første kristne. Metaforene vi bruker på å være kristen i dag, ligger som biografiske hendelser i selve livsfortellingen hennes: Hun bar Kristus i seg. Hun fulgte ham. Lærte av ham. Til sist gikk hun korsets vei med ham. Forlot ham ikke i døden, men ble. Slik er hun også en personifisering av fastetidens vei. Hun er som en påskeforberedelse i seg selv. 

Marias vei fra fødsel til død, er også ramme for Jesu livsvei. Hun rommer hans dager og år. Hans og hennes liv er vevet sammen. Sammen i en inter-subjektivitet. I henne ble han plantet. Ved hans kors sto hun som den siste. Som plantet. Forelder - barn. Barn - forelder. Mellom dem utspiller det seg en verden. En verden av ansvarlighet, omsorg, avhengighet. Marias vei er illustrert ved to skulpturer her i Oslo domkirke: Maria står ved døpefonten, holder sitt nyfødte barn. Maria står ved korset. Oppe på hovedalteret. I blå kappe, og ser sønnen dø. 

Maria: Et menneske! Hun sto i tro, håp og kjærlighet. Det ja-et hun først ytret, var som å slippe en pendel, var som å  sette i gang en sommerfugleffekt hun ikke hadde noen forutsetning for å ane konsekvensene av. Sangen hun synger ved sin besvangrelse, er profetisk. Hun beskriver den Gud som skaper fred og rettferdighet, og blir selv som et vingeslag på vei mot oppfyllelsen.  Kaosteori blir til poesi. Sommerfugleffekt til en måte å leve på. Maria gestalter et mot uten sidestykke. Hun er som en kjærlighetsrevolusjon med enormt potensiale. 

Maria er èn ting. Hva med oss og våre liv? Her og nå. På vår vei mellom fødsel og død, kan vi ofte spørre etter mening. Vi kan lengte etter å se den oppfylt. Vi kan lengte etter å få en hvile fra alt vi ikke forstår.  Og hva med ondskapens kjedede effekter? De alvorlige konsekvensene av svik og vold?  Evangeliets enkle svar: Det finnes en seier over det onde. Og: Det er denne seieren, Guds rike, som bryter igjennom når vi velger å stå hos den som trenger oss. Det er denne seieren, Guds rike, som bryter igjennom når vi lytter en annen nærmere oss selv. Tenk på sommerfuglen: Den vet ikke hva den setter i gang når den liksom blafrer sitt ja til livet i alle regnbuens farger. Den slår med vingene og flyr av sted fordi akkurat det hører til å være sommerfugl. På samme måte med oss: Vi kan ikke vite hva vi setter i gang når vi forsøker leve våre liv, folde oss ut, ta sanne valg, gjøre det som skal til for at vi rette og slett skal være de menneskene vi er … Vi kan ikke vite, men tro. Tro at slik pendelen danner et bestemt bevegelsesmønster ut fra hvordan den slippes, gjør også vi en forskjell. Over tid er vi med på å danne sommerfugleffekter. Håp. Nærvær. Representasjoner av mening. Tegn på Gud.

Når jeg nå skal gå ned fra prekestolen, skal koret synge fra Pergolesis Stabat Mater. Stabat Mater betyr rett og slett:  ”Moren sto”.  Når vi vet hva Maria sto i, hva hun tålte, blir de to ordene som et dikt i seg selv. Et kall. En inspirasjon. Et bilde på tro. På seier – også i smerte. Kanskje kan tonene danne et brohode i oss, i vårt følelsesliv og i bearbeidingen av våre erfaringer. Kanskje kan akkurat disse tonene være det vingeslag som setter livspendelen vår inn i en ny bane. En bane av rettferdighet og mot. Trygghet. Tro. Et liv med evig mening i. Et liv berørt av sommerfuglvingene som er i ferd med å beseire alt…

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, vår Skaper, frigjører og livgiver, som var, èr og være skal, èn sann Gud fra evighet til evighet. AMEN.

Elisabeth Thorsen, domkirkeprest

 

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"