Jula er barnas høytid – og derfor er det vår alles høytid, for Jesus formaner oss jo om å «bli som barn!» Jeg har hørt det sagt at det å lage leketøy av alle ting, er barns gave til verden. Å si at «dette er ikke en kopp, men en ufo!» De skaper noe helt nytt av det som allerede er. Og noen ganger kan denne velsignelsen være til frustrasjon for gavmilde voksne som ser barnet gi mer oppmerksomhet til emballasjen enn til det som var ment som selve gaven.
Leken forutsetter uforutsigbarhet, den er en stadig oppdagelse av nye ting. Leken krever åpenhet for det ukjente, og vilje til å akseptere også det vi ikke kan forklare. Men når vi blir voksne kan vi forklare alt! Det føles i hvert fall noen ganger nødvendig å måtte kunne forklare alt for å kunne være trygg. Men for den som kan forklare alt, er det ikke plass for lek. Forklaringens orden kan bli til en rigid tvangstrøye eller et fengsel dersom behovet for trygghet tar overhånd.
Barn, derimot – og dette har jeg fortsatt fra samme kilde, som jeg har glemt hvem var, og dette gjelder helt sikkert ikke alle barn – men barn liker angivelig kaos. Fordi de kan lage orden i kaoset – sin egen, nye orden!
Så hva er det Simeon ser i barnet han er blitt ledet frem til? Han ser Guds frelse, men hva betyr det? I barnets øyne lyser noe nytt, noe nyskapt. Og kanskje kan vi si at Guds kjærlighets ytterste uttrykk er nettopp skapelsen – frembringelsen fra intet av noe helt nytt, noe ikke tidligere sett. Og det må skje fra intet, for det helt nye kan ikke ha sin rot i det som er kommet før.
Det som er helt nytt, nyfødt, bringer også med seg et helt nytt perspektiv på verden. Det som ser kaotisk ut for den som har laget kaoset, kan skjule en ny orden, helt nye muligheter og rikdommer for det blikket som åpner øynene og ser for første gang. Å skape noe fra intet er også å se det for første gang. Å nyskape verden og oss selv, er å se det gamle med nye øyne, som for aller første gang.
Simeon møter barnets blikk, og han blir sett på nytt. Alt han har gjort og alt han har vært faller vekk. Han blir sett som den han er akkurat nå, og han blir gjort ny i barnets blikk. Han ser sin egen frelse i øynene til barnet som ikke vet noe annet om ham enn hvem han virkelig er.
Mennesket er et sammensatt vesen. Det er vanskelig å ha oversikt over seg selv. Det er neppe en fremmed tanke for noen av oss at vi kan være noe av et kaos til tider. Hvem er vi egentlig? Finnes det noen sammenheng i alt vi består av?
Simeons lovsang er også blitt forstått som en gammel manns lengsel etter å få dø, men er det riktig å si? Kanskje kan vi også si at han lengter etter å unnslippe det han opplever seg selv som? Det han måtte angre på eller skamme seg over? For jeg tror dette er noe av det barnets blikk på den gamle mannen gjør: Barnets øyne ser ikke alt som har vært før, hele det livet som har gått forut for dette øyeblikket. Barnet ser bare Simeon akkurat slik han er nå. Barnet ser hele mennesket, hele hans liv, som et perfekt ordnet og sammenhengende hele. Et langt liv som har ledet dit han er nå, et liv som gir mening, et liv som hele tiden ledet til et møte med Gud. Hele Simeons liv er sammenfattet i dette øyeblikket, og hele hans liv oppsummeres og forklares når hans øyne møter barnets. Simeon blir født på ny, eller kanskje heller blir hans selvforståelse fornyet og forklaret. Det er også nyskapelse. Det er frelse.
Simeons lovsang er den siste av de fire lovsangene i Lukas-evangeliets to første kapitler. Marias og Sakarjas finner vi i første kapittel, før Jesu fødsel; så kommer englenes og Simeons i andre kapittel, etter at Jesus er født. Alle disse lovsangene kjennetegnes ved at de springer ut av en glede som er så stor at den ikke kan holdes tilbake, en glede som igjen springer ut av en åpenbaring om Guds frelse. Lovsangene i Lukas-evangeliet er spontane og profetiske, de er på ingen måte planlagte eller komponerte, men er Guds ord lagt i munnen på mennesker som ikke kan annet enn å overgi seg til det som blir gitt dem å forkynne.
Simeons glede er en frelsende glede, en frigjørende glede. En glede som gir fullstendig trygghet uten ufrihet. Den gjør det mulig for Simeon å gi slipp på verden og på seg selv, uten at han gir avkall på gleden og takknemligheten for den han har vært og er, eller på de gledene og sorgene verden gir. Simeon blir som barnet som betrakter ham, han kan innta barnets lekne forhold til verden og seg selv, fordi livets bekymringer faller vekk. Det blir mulig å gi slipp fordi ting endelig faller på plass, og fordi livets kaos avslører et skjult mønster, en skjult mening.
Dette er kanskje en av det avklarte gudsforholdets største gaver: at man kommer dit at det er mulig å gi slipp. Å kunne kjenne at ting faller på plass. Å oppleve at det som virket som kaos egentlig hadde en skjult harmoni i seg hele tiden. Å innse at man aldri egentlig trengte å streve eller frykte, fordi alt egentlig var i orden, og noen visste det hele tiden. Noen holdt hele livet ditt – hele tiden – og så at det var godt; at det var svært godt.
Du trengte aldri påtvinge livet ditt en mening du ikke trodde på, for en langt større og rikere mening fantes der hele tiden. Frelsen er å erkjenne at det finnes noe som kjenner deg langt bedre enn du kjenner deg selv, noe som er langt større enn deg, noe som vet at sannheten om deg er langt større, rikere og vakrere enn du aner, og at det finnes én som en gang skal åpenbare denne sannheten for deg.
Når vi en gang skal erkjenne dette, vil vi også erfare frelsen, og det igjen gjør det mulig – ikke bare mulig, men at det er en overveldende glede – å overgi livet sitt i hendene til denne store Sannheten.
Alt dette fikk Simeon vite en gang for lenge siden, og siden har han gått og ventet på at det skulle skje. I barnets øyne erfarer han endelig at ikke bare er alt sant, men at alt skjer slik han ble lovet, og at det skjer her og nå. Det skjer i barnets blikk.
Simeons hvile ligger i åpenbaringen om at det ikke lenger gjenstår noe han må gjøre, alt er gjort ferdig. Ingenting hviler lenger på ham, alt er i skjønneste orden, og han kan legge fra seg alle sine byrder. Nå kan han endelig gå til sin hvile, slik han er blitt lovet.
«For mine øyne har sett din frelse.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.