Vi er inne i fastetiden. Faste kan forstås på to måter. Enten å avstå fra noe, så noe godt og viktig kan få plass i våre liv. Eller å holde fast på det som er sentralt og nødvendig. Jesus snakker om «det ene som er nødvendig», uten å spesifisere akkurat hva det er (Luk 10:42). Kan hva dette er, bli klarere for oss i fastetiden?
Kanskje kan kvinnen i dagens prekentekst peke på en retning. Det står skrevet i evangeliet etter Lukas 7:36-50:
36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» 40 Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred! Luk 7,36-50
Kvinnen lever «et syndefullt liv», skriver Lukas. Men hun viser at det alltid fins en ny sjanse. Alltid en retning man kan gå, for å endre på det som bryter ned og ikke er godt. Den nye sjansen, den nye retningen, har et navn: det er Jesus.
Veien til nåde og ny start kan være kortere enn man skulle tro. Sønnen i fortellingen om den bortkomne sønnen (Luk 15: 11-32), viser det. Når han «kommer til seg selv», vil han hjem til faren – som møter han med en åpen favn og betingelsesløs kjærlighet. Og erfaringen av å bli tatt imot, bli tilgitt og få en ny start, kan være så sterk at man «elsker mye», slik denne kvinnen gjør. Å være rundt slike mennesker, som vet at de er elsket og tilgitt og som derfor kan «elske mye», det er godt. Oppsøk dem!
Fariseeren Simon derimot, kan virke til å ha en lengre vei å gå. Han er en som på papiret gjør det rette. Men i sitt indre bærer han på mistenkelighet og fordømmelse. Det paradoksale er: Det er kvinnen som er den frie av de to. Hun er tilgitt, erfarer seg elsket og kan derfor uttrykke sin dype kjærlighet til Jesus. Simon derimot, er ufri. Han kjenner på mistanke mot Jesus og kvinnen: «var denne mannen en profet….»
Som fariseer, var Simon opptatt av å gjøre det som var riktig. Et bra utgangspunkt! Men på et tidspunkt, kan det skje en fordreining fra det sanne «jeg vil», til det falske «jeg burde». Den første er knyttet til viljen og kontakt med eget indre, den andre har det ved seg at den stjeler energi fra en selv og andre. Men Jesus viser igjen og igjen; han er ikke så opptatt av hvordan ting burde være. Joda, kvinnen burde kanskje leve mindre syndefullt. Og Simon burde være mindre fordømmende. Men det bryr ikke Jesus seg om. Han forholder seg til det som er. Kvinnen kommer med sine synder, sin sorg og sin kjærlighet. Dette møter Jesus henne på. Og gir nytt håp: «Gå i fred, dine synder er tilgitt». Jesus kunne debattert med Simon, om hva en sann profet er og hva som er det rette å gjøre. I stedet tar han med Simon inn i en lignelse, ut fra hva Simon faktisk kjenner på. Jesus berører Simons distanserte relasjon til Jesus. Hans mistenksomhet mot kvinnen. At han kanskje gjør mye «rett», men at han elsker lite.
De gode nyhetene i dagens tekst, er at Jesus er interessert i det som er. Enten det er synd, sorg eller kjærlighet, representert ved kvinnen. Eller – mistenksomhet og mistillit, representert ved fariseeren Simon. Der Jesus får berøre mennesker og inviterer dem til å elske, kan det skje gode ting. Det skjedde med kvinnen. Kan det også skje med fariseeren?
Til ettertanke:
- er det kvinnen eller fariseeren du kjenner deg mest igjen i?
- Hvor trenger du en ny sjanse, en ny retning?
Dagens bønn:
Jesus, du kjenner meg.
Takk at du elsker meg, med alt jeg er.
La meg kjenne meg tilgitt, elsket.
Og la min kjærlighet bli vekket på ny.
Til deg, og til min neste.
Amen
Dagens salme, NoS 354:
O Jesus, du som fyller alt i alle,
som rik på miskunnhet og nåde er.
Jeg lik Maria for din fot vil falle,
for intet hvilested er skjønt som her.
Min frelser kjær, ditt skjønne navn jeg nevner,
ifra mitt hjertes dyp jeg priser deg.
Og alle tvilens mørke skyer revner.
Din nådesol skal gjennomstråle meg.
Av kapellan Johannes Thoresen Elgvin