Søndag før pinse

Profeten Sakarja 14,6-9

Den dagen skal det ikke være lys, bare kulde og frost. Det skal være én lang dag – Herren kjenner den – ikke dag og natt, ved kveldstid skal det være lyst. Den dagen skal det renne levende vann ut fra Jerusalem, halv­parten til havet i øst og halvparten til havet i vest. Slik skal det være både sommer og vinter.
Da skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn ett.

Evangelietekst Johannesevangeliet 3,16-21

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menn­eskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kom­mer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli av­slørt. Men den som følger sann­heten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.»

Prekentekst Apgj 26,1-3, 20-29

Agrippa sa da til Paulus: «Du har tillatelse til å legge fram din sak.» Paulus hevet hånden og begynte for­svarstalen sin:
     «Jeg priser meg lykkelig at det er for deg, kong Agrippa, jeg i dag skal for­svare meg mot alt det jødene anklager meg for, du har jo godt kjennskap til alle skik­ker og stridsspørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.

Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedning­folkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til om­vendelsen. Dette er grunnen til at jødene grep meg i tempelet og forsøkte å drepe meg. Men til denne dag har Gud hjulpet meg, så jeg har vitnet for høy og lav, og jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa skulle hende, at Messias skulle lide, og at han som den første skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedningfolkene.»
    Da han kom til dette punktet i forsvarstalen, ropte Festus høyt: «Du er fra sans og samling, Paulus! All lær­dommen din driver deg fra forstanden.» Paulus svarte: «Jeg er ikke fra forstanden, ærede Festus, for alt jeg sier, er sant og vel gjennomtenkt. Kongen kjenner til alt dette, og til ham taler jeg rett ut. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette er gått ham forbi; det er jo ikke skjedd i en avkrok. Tror du på profetene, kong Agrippa? Jeg vet at du tror.» Agrippa sa til Paulus: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen.» Og Paulus svarte: «Like før eller langt igjen, mitt ønske til Gud er at både du og alle som hører meg i dag, må bli som jeg, bare uten disse lenkene.»

Preken

Vi er i Kirkeåret kommet til søndag før pinse, en «inneklemt» søndag mellom Kristi Himmelfartsdag og 1. pinsedag. I år er dette en virkelig langhelg med den på­følg­ende mandag, 17. mai, med feiring tilpasset gjeldende pandemiregler. Preken­teksten er ikke denne søndagen «sentralordet» i evangeliet etter Johannes, den kjente referansen 3,16. Dette verset er ofte omtalt som «Den lille Bibel,» et Bibel­vers hvor hele evangeliet er konsentrert og som mange kan utenat som et «mannakorn.»

Isteden er vi hensatt til kirkens første tid, beskrevet av evangelisten Lukas i opp­følgings­skriftet Apostlenes gjerninger. I dette historieskriftet får vi omtalt hendelsene etter Jesu død og oppstandelse, like til at evangeliet er nådd verdens­hoved­staden Roma, der Paulus fikk forkynne Guds rike og undervise om Herren Jesus Kristus, jf Apgj 28,30. Senere vet vi jo at Paulus trolig sammen med apostelen Peter, ble drept under keiser Neros forfølgelser på 60-tallet, men ikke omtalt i dette «Lukas-Acta-historieskriftet.» Den samlede Lukashistorien om Jesus starter i Betlehem og ender i Roma.

I dagens episteltekst er vi hensatt i rettsprosessen i år 59 i den romerske provins­byen, Cæsarea Maritima ved Middelhavet. Herodes den store, i perioden 25-13 før Kristus, hadde etablert denne byen til minne om den romerske keiser Cæsar. Byen var nå det administrative senter i provinsen Judea der romerne hadde sin forlegning og soldater.

Paulus, som den romerske borger han er, har anket sin sak om oppvigleri til keiseren i Roma, til selveste keiser Nero (37-68 e. Kr). Paulus har tro på at retten ved det skal vinne frem og evangeliet i hans jødiske versjon skal nå like til verdens herskere. De jødiske lederne med Ananias,  yppersteprest ved tempelet i Jerusalem 47–59 og advokat Tertullus (ironisk nok avledet av ordet tertius, som betyr løgner eller bedrager) i spissen hadde fremmet anklager mot fariseerne Paulus fordi han skapte uro blant jøder i hele verden, og var leder fore nasareer­slekten «Veien.» Angivelig skulle han ha vanhelliget templet ved å for­kynne Jesu opp­standelse. Den nylig utnevnte romerske stattholderen, Porcius Festus (romersk guvernør (pro­curator) i Judea fra år 56 til 60 e. Kr), har arvet denne kompliserte, interne saken med religiøse implikasjoner fra for­gjengeren Felix. Av taktiske grunner hadde forgjengeren kanskje stilt den i bero, men latt Paulus fengsle. Religiøst svermeri og tumulter var noe romerne over hode ikke ønsket i Judea. Målet var jo å videreføre Pax Romana – fred i det romerske rike, som perioden 27 f.Kr. – 180 e.Kr. ofte omtales som. Men romerne erfarte ofte lokale stridigheter, noe Jerusalems fall i år 70 er et vitnesbyrd om.

Stattholder Felix har latt Paulus drive på med sitt arbeid i byen med utgangspunkt i sin varetekt i slotts­borgen. Nå kom også kong Herodes Agrippa (landsfyrste i Judea fra år 48-100 e Kr.) og Berenike (hans søster og enke etter Herodes Anti­pas) fra Jerusalem. De var hentet ned til havnebyen for å bistå i saks­be­handlingen slik at stattholder Festus kunne ordne gamle restansesaker og utarbeide et an­klage­dokument som kunne med fangen bringes til keiseren i Roma.

Vi kommer midt inn i Paulus sin forsvarstale, ikke minst henvender han seg til kong Agrippa som med sin jødiske bakgrunn var vel kjent med jødisk tro og skrifter. Vi får her kjennskap til hva Paulus anser som sentralt i troen; om­vend­else til Gud, og gjøre de gjerninger som svarer til omvendelsen. Dette har han frem­holdt ved å vitne om profetene og budskapet fra Moses, Jesus som Messias skulle lide og være den første som skulle stå opp fra de døde. Slik vil Paulus være den som forkynner bud­skapet om lyset både for sitt eget folk og for hedninge­folkene. Selv viser Paulus i flere av forsvarstalene også til sin egen omvendelses­opp­levelse ved Damaskus hvor han selv måtte Jesus og ble kalt til å være en apostel for ham.

Paulus er så vidt dyktig at han nesten ser ut til å få omvendt kongen til den nye for­ståelsen og bli en følger på «veien» som troen på Jesus ble kalt. Kong Agrippa blir sitert i vers 28. «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen.» Statt­holderen Festus på sin side mener nok mer at Paulus fremstår som relativt for­rykt, han utbryter; Paulus, du er fra sans og samling, «all lærdommen din driver deg fra forstanden.» Dette angir vel samme spennet som apostelens budskap også vekker den dag i dag. I vers 32 som ikke er med i vårt tekstavsnitt, er imidler­tid hans konklusjon at anklagene som er fremmet holder ikke. Han kunne vært løs­latt om ikke Paulus selv, underforstått hadde vært så påståelig og uklok, hadde anket denne saken sin for keiseren.

Hva kan vi hente ut av denne hendelsen fra urkirkens første tid, 20-30 år etter Jesu død og oppstandelse? Utviklingstrekkene av jødisk religion var et viktig tema fortsatt som da Jesus virket, ulike religiøse retninger innenfor jøde­dom­men kjempet om hegemoniet og dominansen. Jesusetterfølgere, Johannes døperen-tilhengere, essenere, fariseere, sadukeere, seloter var ulike retninger med ulik dominans.  Det religiøse livet var et sentralt tema for konger og øvrighetspersoner, religiøse ledere og leder for nye retninger. Vi får slik et nesten journalistisk gløtt inn i antikkens viktige institusjoner i Jerusalem. Kristen tro, fortellingen om nasareeren Jesus, hans liv og ettervirkning var aktuelt stoff. En ny retning blant jødene hadde etablert seg, «de som vandret veien» med en tydelig referanse til Jesu eget ord i Johannesevangeliet 14,6 «Jeg er veien, sannheten og livet.» 

Paulus utviser en særlig og imponerende trygg frimodighet på evangeliets vegne. Han er uredd og over­bevisende overfor konger, stattholdere og jødiske religiøse ledere. Slik kunne han være en modell og bilde for senere martyrer. Også for kristne i dag, som vil vitne om sin tro. Det offentlige vitnesbyrdet har fulgt kirken fra dens første tid. Med et utgangspunkt og dypt kjennskap til den jødiske Gudstro og tradisjon viser Paulus at Jesus hendelsen har grepet ham. Oppstandelseshendelsen, det at Jesus virkelig er oppstått fra de døde, er tegnet. Det gir en levende tro på Jesus som forventede Messias, som den frelser Gud har forberedt for sitt folk og for alle folkene.

Paulus setter også sitt virke inn i en overordnet visjon som han har fått ved sin omvendelse. Med alle tilgjengelige virkemidler vil han bringe dette budskapet ut fra Jerusalem til verden. Retorisk overbevisnings­kraft overfor myndighets­personer og rettslige grep brukes for å formidle budskapet om den oppstandne til verdensmidtpunktet. Han vil, nesten litt envist, dra helt til keiseren av Romerriket med sitt budskap. Vi får jo heller ikke i Apostlenes gjerninger vite hvordan møtet med keiseren gikk.

Misjonsoppgaven i dag er en videreføring av apostlenes oppdrag om å bringe evangeliet ut til alle folkeslag, ut i all verden. Alle skal nås, det er et godt budskap for keiser og til mennesker i alle i riker. I møte med Paulus sitt voldsomme engasjement og driv kan nå gå kirkens oppdrag gitt i pinsen i møte. Vi får en viktig påminnelse for oss før pinsehøytiden. For der møter vi jo et budskap med løftet om Helligåndens velsignelse for den som står i denne tjenesten og arbeid. Vi er ikke alene og skal ikke hente kraften i oss selv, vår intellektuelle kapasitet og pågangsmot, men styrket av åndens gjerning når evangeliet ut.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.