Hentet fra "Spenningens land" av Eivind Berggrav (utgitt 1937)
Bearbeidet av Leif Magne Helgesen
Det var en lørdag kveld sist i juni 1935 at ”Inger-to” la til gamlekaien utenfor selve Longyearbyen. Halvparten av de 550 innbyggerne var møtt frem på kaien for å ta imot gjestene som kom. Lite visste de fremmøtte at biskopen som kom hadde vært villig til å betale en stor sum for å slippe å dra på den lange ferden med båt opp til isødet. Da han returnerte noen uker senere var han fanget av Svalbard basillen og hadde bare ett ønske, og det var å returnere til Svalbard året etterpå.
I tillegg til innbyggerne i Longyearbyen, overvintret 30 – 40 fangstfolk på Vest – Spitsbergen. Det største samfunnet var likevel det russiske. I Barentsburg bodde det på den tiden 1800 russere. Selv om presten i Longyearbyen ikke hadde noe med det russiske samfunnet å gjøre i geistlig forstand, besøkte biskopen også dette samfunnet under sin visitas til Svalbard.
Et av de viktigste formålene for visitasen fra biskopen, var å se til skolens arbeide og legge en plan fremover. Skolen var prestens oppgave, og en stor oppmuntring i en prestegjerning som hadde sine utfordrende sider. Biskopen hadde fra regjeringen fått i oppdrag å kartlegge skoleforholdene på Svalbard.
Denne utfordringen tok han også med seg på sitt besøk til det russiske samfunnet i Barentsburg. Der besøkte han skolen og fikk full informasjon både om skolen for barna og for voksenopplæringen.
Biskop Berggrav ble fascinert av Svalbard, og folket som bodde på øygruppen. Naturen var sterk og sjarmerende, og møtene med de forskjellige personlighetene satte spor. Det var første og siste gang han som biskop skulle være på jakt under en visitas. Den ene dagen kunne han krype rundt på alle fire gjennom svarte kullganger, og den andre dagen kunne han være ute i det hvite eventyrlandet. Kontras- tene var en del av Svalbard, da som nå. Det gjør noe med menneskene, positivt men også negativt. Han gjorde sine refleksjoner.
Teologen og biskopen skulle senere bety mye for norsk frigjøringskamp under krigen gjennom å være hovedmannen bak bekjennels- esskriftet Kirkens Grunn som ble lest opp i alle kirker i Norge i påsken 1942. Skriftet proklamerte at kirken var åndelig fri og uavhengig, og at den ikke kom til å bøye seg for nazismen. Biskop Berggrav ble selv internert på sin hytte i Asker under streng bevoktning i årene etter dette. Fra å være biskop i Hålogaland i perioden 1929 – 1937, var han blitt biskop i Oslo med alle de utfordringer det brakte med seg i krigsårene.
I sin bok, ”Spenningens land” (1937) skrev han om møtene med folket i Hålogaland. ”Å ha sett Nord-Norge i juli måned, er bare som å huske Roald Amundsen i smoking. Livet her oppe er meget rikere, mer særpreget i de andre månedene”. Kjærligheten og fascinasjonen til de nordligste fylkene, og også Svalbard, er lett å få øye på i hans egne ord i boken.
Hvordan lever menneskene på Svalbard?
Kirken er til for menneskene. Og det første en må spørre om, er: Hvordan har menneskene det her?
Polartilværelsens spesielle fiende er ensformigheten. Det monotone rår både i yrket og i dagens liv. Det blir ingen avledninger. Til dette kommer så mørketidens voldsomhet og bevisstheten om å være stengt aldeles ute fra verden. Når siste båt er gått til Norge om høsten, er folk der oppe liksom fanger i sin egen situasjon.
Det virker nok noe forskjellig på de forskjellige. Vilkårene er ikke helt like. Gruvearbeiderne har ikke fangstfolkenes vandringer i naturen – men stor forskjell gjør ikke dette heller, for i mørketiden er der jo ingen natur. Og marsjen fra fangsthytten, den vante rute hver gang rundt alle revefellene er ikke stort mer avvekslende enn grubefolkenes tråkk i fast rute fra brakka til gruben til brakka igjen.
Virkningen på sinnet av en slik tilværelse i avstengthet og mørke og ensformigheten er selvsagt stor. Vi har for oss mennesker som er akkurat som oss selv, men de er i et helt egenartet miljø, og derfor kommer særegne toner og trekk i menneskesinnet til å gjøre seg merk- bare så lenge de er der. Det betyr en ganske bra påkjenning å være i polarstrøkene, om så bare for en vinter.
Roald Amundsen har gitt en analyse av hvordan det virker på dem som er der år efter år; ”Jeg vet av erfaring, sier han, hvordan det avstengte liv angriper den sunde fornuftige tenkeevne. Et år er merkbart på et individ. Hvordan blir det ikke så med de mange som er utestengt år efter år? Uten at de seg vet om det, skrumper deres hjerne inn til et minimum.”
Dette fysiologiske uttrykk er selvfølgelig billedlig å forstå. Det er ikke hjernen, men hjernevirksomheten som ”skrumper inn”. Ensfor- migheten bevirker at mennesket uvilkårlig innretter seg på ensformigheten. Til slutt blir ensformigheten likefrem et behov. Mennesket går op i ensformigheten og blir automatisk. Man liker ikke forandringer.
Når noen venner er ustanselig sammen i en ensom og monoton tilværelse, så kan de aller beste venner lett bli hverandres ”fiender”. Forklaringen ligger nær. Monotonien, den snevre livsradius, virker unaturlig forsterkende på irritabiliteten. For en kortere stund blir nok mennesker som isoleres sammen, fortrolige og åpne mot hverandre, men i lengden blir de uvilkårlige og redd hverandre, redd for at andre skal komme dem for nær. Når uavvekslingen og de nye inntrykk uteblir, svulmer bagatellene ut og blir urimelig store. Det som i seg selv er smått, blir ganske overdimensjonert. Når horisonten blir snever, blir sjelsøiet nærsynt. Og når livets normale utfoldelse hemmes, så løsner
til gjengjeld de hemninger som ellers beskytter oss mot overdrevne reaksjoner og irritasjoner. Vi kjenner alle fra vårt daglige liv hjemmets, den lille cirkels, særegne irritasjoner og nærtagenheter, vi vet alle om irritabiliteten, kanskje bitterheten og lukketheten. Avstengte grender kan stundom ha vanskeligheter i naboforholdet. Men vi andre blir i disse forhold hjulpet av de naturlige hemninger, vi holder impulsene i sjakk. Og tiden læger fort, avvekslingen mildner. Men i polarnatten er der ingen tid, og avvekslingen uteblir. De samme ansiktene, den samme jobben hver dag, den samme maten, den samme praten. Sinnet blir hudløst av det. Bremsene klikker. Det lykkes ikke å få avrea- gert de sjelelige vanskeligheter.
Et viktig moment må her skytes inn: Det er som om det sjelelige storladne like vel holdes i beredskap. Det ligger latent bak den tilsynela- tende småaktigheten. Står noe på, er polarfolk offervillige og storladne. Det storslåtte ligger i hi; det kan kalles frem straks det blir alvor. Det presteres også det rent utrolige av arbeidsydelse, av anstrengelser, både på fangstområdet og i gruben. Glimrende arbeidere, - det er alle enige om. Derfor blir det i grunnen galt uttrykket til Roald A., at hjernen, tankeevnen skrumpet inn. Det blir bedre å si at den delvis er satt ut av bruk eller at den bare er i funksjon på særskilte felter.
Berggrav pekte videre på forskjellen med en arbeider på Svalbard og på fastlandet. Nordpå var det de færreste som hadde familier med, mens på fastlandet gikk arbeideren hjem til en familiesituasjon med kone og barn som førte han over i en annen livssituasjon. Selv om familielivet ikke bare har sine lyse sider, trenger vi forandringene og det å tvinges over i et annet miljø. Dette manglet i stor grad i polarlivet på denne tiden. Longyearbyen var ikke et familiesamfunn, men et utpreget anleggsamfunn.
Biskopen hadde erfaringer fra flere utpregete mannsamfunn, både gjennom nærhet til sjøfolk, soldater og også til fanger. Han hadde blant annet virket som prest ved Botsfengselet i Oslo i tre år før han ble biskop i Hålogaland. Monotonien var en fare både for disse gruppene av menn, og også for de som jobbet i gruva og på fangst på øygruppen helt oppe i nord.
Men selvfølgelig er ikke dette likt for alle. Det fins også dem som vokser på ensformigheten og utfolder et rikt indre liv. Mennesket har jo muligheten for å dyrke, øve op de evner og anlegg som ikke akkurat tilgodeses av miljø og omstendigheter. Mennesket kan fremelske, pleie, verne de spirer i sinnets liv som det vil dyrke. Mennesket er ikke en herreløs tilfeldighet i anleggenes og miljøets vold. Det er dette som gjør mennesket til et kulturvesen, en dyrkningsmulighet; vi er ikke bare naturprodukter. Det store ved mennesket kommer frem der hvor mennesket seirer over forholdene og over naturen, slik at det i kontakt både med natur og miljø dog trotser og seirer ut fra sin egen innerste bestemmelse. Kommer det ”små” frem i polarstrøkene, så sannelig også det store.
Det blir stor forskjell på hvordan menn reagerer på de uvante forhold. Der skjer uvilkårlig en sortering. Noen faller hen, andre reiser seg. Det jeg har sett av slike mannsgrupper, gir meg inntrykket av at det såkalte moderne menneske er lite utrustet til å klare ensomhetens opgave. Vi opdras fra skolen av, ja fra hjemmet av, så alt for meget til å bli matet. Når vi kommer ut i livet, følger vi strømmen, flokken, omgivelsene. Når så strømmen ikke lenger fører oss og bærer oss, så står vi der. Og når da livsforholdene blir vanskelige, så er det ikke underlig at det skal meget til for å holde sig våken og i vekst. I våre dager består i regelen underholdningen i å bli underholdt. Det er andre som besørger det, og selv er vi passive.
Berggrav hadde undret seg over at fangene på Botsfengselet i særlig stor grad lånte med seg polarlitteratur fra biblioteket. På Svalbard opplevde han den samme interessen. Svaret ble at dette var litteratur som tok leseren med på en ferd. Som leser ble en ikke bare henvist som tilskuer, men polarlitteraturen var en aktiv litteratur. Leserne ble ikke pasifisert, men aktivisert.
På midten av trettiårene hadde både fagforeningen og kirken i Longyearbyen hvert sitt store bibliotek. Begge steder var godt besøkt og det var mange som lånte bøker.
I forhold til dette betyr kinoen i sjelelig henseende meget mindre. Det blir passiv tidkort, og dog en storartet avløser av kortspillet som suger folk inn i en malstrøm av poker.
Polarkirken
Dette er den vanskeligste gjerning i kirken som jeg har stått overfor.
Setningen peker på prestens arbeid i Longyearbyen. Forskjellene mellom funksjonærene, som hadde familiene med seg, og arbeiderne uten familie, var stor. Brakkelivet hadde sine utfordringer. Det kunne være tøft og føre til sammenklumpinger av forskjellige gjenger. Det viktigste var i følge Berggrav likevel mangelen på tilhørighet. Ingen av arbeiderne hadde en hjemfølelse til Longyearbyen. Stedet var ikke deres. De tilhørte et annet sted. Grunnen til at de var på Svalbard var for å tjene penger. Livet var en parentes, som en pause før en skulle ned til det virkelige livet. Hjemme. Slik ble det også vanskelig å få noen menighetsfølelse. Denne følelsen som var en av grunnpilarene i kirkene sørpå, manglet i Longyearbyen.
Så kommer det innpåslitne preg som livet får i den trange horisont, bevisstheten om å være iaktatt og besnakket av de andre. En lukker seg inne. Dette er jo langt fra spesielt for Svalbard, - det finnes overalt i mannsklumper. Der blir blokkdannelser som gir best chancer for de litt brutale til å dominere preget (iallfall det ytre). Mannfolkhardhausene gir tonen.
Det er underlig å oppdage hva der kan leve bakenom dette skallet. En forbløffes en og annen gang når en oplever at en riktig bråkjekk, tilsynelatende brutal type kan gjemme endog fortvilelse og ha lengsel efter noe ganske annet. Men det må holdes dulgt: ”En blir flådd i brakka om en viser noe slikt”, sa en av dem. Typisk er det at flere der oppe går til alters når de er nede på fastlandet, i hjembygden, men her oppe tør de ikke. En fangstmann som hadde det med å kjekke sig med antireligiøst snakk, blev gang på gang når han mente sig ubemerket, grepet av de andre i å synge salmer.
Biskopen spurte noen av dem som viste liten interesse for kirken, om det ikke ville være bedre å legge ned kirken og dens arbeid? Et ut- fordrende spørsmål fra biskopen førte til direkte svar. Arbeiderne reagerte spontant og ekte. Det ville føre til at de ville føle seg ”rent forlatt”. Spesielt var det sterke følelser i forbindelse med ulykker i gruva. Da kom felleskapsfølelsen opp til overflaten. Da forlangte arbeiderne å ha kirke og prest. En av arbeiderne sa det slik: ”Vi er da mennesker.”
I det daglige kirkelivet var det heller smått med besøk. Gudstjenesten ble holdt på søndag ettermiddag, fordi nattskiftet skulle få sove ut før gudstjenesten. Få av dem kom likevel til kirken, i alle fall til gudstjenesten. Noen kom på andre aktiviteter.
Biskop Berggrav vurderte under sin visitas hvilken arbeidsform som passet best for prestegjerningen på Svalbard. Hans konklusjon var at verken Indremisjonens eller statskirkens modell passet i det polare strøket. Statskirken var for stiv og uelastisk. Indremisjonen hadde gjort en viktig og god jobb, men noe manglet likevel. Det var ikke riktig at en kirkelig sett ikke var fullt på høyde med kirken på fastlandet. Presten hadde heller ikke støtte av den posisjon som embetsmann som prestene hadde sørpå. Presten på Svalbard trengte mer enn mange steder den autoritet som embetsverket gav. Som indremisjonens utsending fikk han ikke full anerkjennelse som en offentlig per- son. Indremisjonen hadde også liten erfaring i å jobbe på et nybruddsanlegg. Deres arbeidsmetode var å jobbe inn der kirke og menighet allerede var etablert.
Biskopen anbefalte at Den norske kirke skulle avløse indremisjonen snarest mulig. Han pekte videre på at kirken burde styres etter en modell av en sjømannskirke. Svalbards egenart satte også sitt preg på kirkens liv.
Artikelen står opprinnelig i boken "Kirke på Svalbard", red. Leif Magne Helgesen, 2008