Vi går rundt og sier at det er krevende tider.
Vi går rundt og sier at det er merkelige tider.
Vi går rundt i en stille by og kjenner at stillheta bærer en uro med seg.
For hva kommer nå? Hva skjer med oss, menneskene i byen vår nå?
Stillheta som vanligvis er god og lindrende, når vi oppsøker den frivillig.
Stillheta vi som lever her på Svalbard kan gå ut i, som ut i et stort og fritt rom.
Der vi kan kjenne oss små og store på en og samme tid.
Avhengige og mestrende.
Sårbare og trygge.
Slik bare den overveldende naturen her kan sette oss på plass. Gi oss en plass.
Fortelle oss hvem vi er. Alt dette.
Påska innledes med det som kalles den stille uke.
Den stille uke.
Det er dagene fra palmesøndag til påskeaften.
Fra det merkelige inntoget i Jerusalem, der Jesus kom ridende inn på et esel, dette fredsommelige dyret.
Til skjærtorsdagens siste måltid med vennene.
Og langfredagens pinefulle død.
Da det la seg et stort mørke over verden.
Dag for dag nærmer vi oss det som både en gang skjedde, og som stadig skjer i lyset fra påskemorgen:
Kjærligheta er sterkere enn døden.
Det skjer. Kjærligheta skjer.
Midt i vår uro.
Midt i alt vi er redde for.
Midt i alt vi håper på.
Jesus sa: Vær ikke redde!
Orda kom fra en som virkelig visste hva det er å være redd.
Virkelig være forlatt. Virkelig være sveket. Virkelig miste alt. Livet.
Det er en djup solidaritet i kjærligheta som lyser mot oss fra påskemorgen, den tomme grava.
En solidaritet som kommer fra det svarteste mørke og derfor lyser så sterkt.
Det er dette lyset som skinner på oss og som gjør at vi kan rope ut et (svenskinspirert) «glad påsk!» eller «god påske!»
Så la oss gjøre det – fylle lungene og rope det ut. Spar ikke på påskehilsnene i år! Vi trenger dem mer enn noen gang.
Nå som vi ikke kan klemme og omfavne og sitte tett ved peis eller bål med alle vi ønsker.
Men den tida kommer. Den tida kommer igjen.
Akkurat som vi veit Svalbard kirke vil åpne dørene sine igjen, ta imot oss, gi oss ly.
Det vil runge påskerop når vi møtes til påskedagsgudstjeneste ved kirkehytta i Todalen.
Kanskje allerede langfredag på Vindodden, vi skal ikke spare på gleden i år.
Vi skal synge «Påskemorgen slukker sorgen».
Vi vil ha varmende ild i bålpanna.
Vi skal høre historia om den tomme grava.
Om kjærligheta som er sterkere enn døden.
Kjærligheta har reist langt i tid og rom.
Fra menneske til menneske gjennom to tusen år.
Nådd alle jordas hjørner. Nådd oss som lever her i Arktis.
Vil bo i våre hjerter. Gi oss mot og håp.
Glad påsk!
Siv S. Limstrand
Sokneprest på Svalbard