Adventstiden

Advent er forkortelsen for Adventus Domini, eller Herrens komme. Adventstiden er forventningens tid. Kongen vår, Herren Kristus, skal komme for å bo iblant oss. Det skal være fest når kongen kommer!

Adventstiden preges av forberedelse til julens budskap om Gud som kommer som et barn.

Adventus Domini var et uttrykk som i Romerriket ble brukt om tida like før en betydningsfull person skulle gjeste en by eller et sted. Da var det mange ting som skulle gjøres i stand. Slik foregår det for så vidt bestandig når man forbereder seg på f.eks. et kongebesøk. Program skal legges og gjennomgås, røde løpere kanskje fremskaffes, og den enkelte skal pynte seg. Og alt skjer i høytid og forventning. Kongen kommer!

Adventtidens farge er fiolett – fargen for bot og selvransakelse. I gammel tid ble disse ukene regnet for fastetid på linje med tida før påske. Dette preget kommer også til uttrykk i tekster og bønner gjennom adventstida. Samtidig har advent alltid vært mer preget av glede og forventning enn fastetiden før påske.

Denne dobbeltheten gjør at vi stadig på nytt må tenke gjennom hva det egentlig betyr å forberede seg til jul og Jesu komme. Bildet av kongebesøket kan være en hjelp. Slike besøk skaper også ofte selvransakelse. Er det noe som trenger oppussing? Kanskje det er ting som må byttes ut? Dessuten kan vi få hjelp av tanken om Jesu hvordan Jesus kommer på tre måter: han ble et menneske (fortid), han kommer i sinnet hos den enkelte (nåtid) og han skal komme til dom og oppreisning (framtid).

Disse tre «tidene» eller aspektene ved Jesu komme gir forskjellige impulser til adventstiden. På første søndag i advent er alle tre aspektene med i dagens hovedtema: Kongen kommer. Han kommer ikke som andre konger, men ydmykt ridende på et esel. Han kommer ved kirkens nyttår, som er annerledes enn et vanlig nyttår. Det «nye» kirkeåret er jo det samme som kom i fjor. Det samme året kommer igjen og igjen, og likevel er det et nytt år. Når vi i gudstjenesten følger Jesus inn i Jerusalem, så hører vi om noe som skjedde for lenge siden, men samtidig skjer det i gudstjenesten her og nå.