Biskopene veileder om religionsmøtet ved kirkelige handlinger

Bispemøtet vedtok 19. februar en veiledning til menighetene med overskriften "Religionsmøtet ved kirkelige handlinger".

Utgangspunktet for saken er folks ulike ønsker om å la andre religiøse tradisjoner enn den kristne komme til uttrykk innenfor rammen av kirkelige handlinger.

På pressekonferansen ved Bispemøtets avslutning 19. februar ble tre saker spesielt presentert:
Veiledning om religionsmøtet i kirkelige handlinger
Veiledning om dåp av asylsøkere
Hvordan forholder kirken seg til privatpraktiserende prester

- Mennesker av ulik tro kan tenne lys og sitte i stillhet sammen, og kanskje også be hver for seg, uten at noen av den grunn behøver å gå på akkord med sin tro og integritet. Men det er annerledes med en offentlig bønn formulert med ord i en liturgisk sammenheng. En slik bønn er noe mer enn bare å resitere en tekst. Den vil være rettet mot, og søke å opprette en relasjon med en guddom, og vil derfor være en form for gudsdyrkelse, skriver biskopene blant annet.

Når det gjelder "interreligiøs bønn" uttrykker Bispemøtet forståelse for at dette kan gi følelse av fellesskap. Likevel advarer biskopene mot et slikt bønnefellesskap:

- Med utgangspunkt i forståelsen av bønn som gudsdyrkelse blir denne formen for felles bønn likevel dypt problematisk. Selv om en kristen mentalt retter bønnen mot den treenige Gud, deltar man her likevel i én felles kultisk handling der både deltakernes tilbedelse og deres gudsbilder går i ulike retninger. Det er vanskelig å komme bort fra at en slik bønneform må vurderes som religionsblanding i konflikt med Det første bud. Ut fra vår kirkes bekjennelse kan den ikke praktiseres innenfor rammen av en gudstjeneste, kirkelig handling eller en annen offentlig samling.
 
Bispemøtet peker på verdien ved at folk får anledning til selv å sette sitt preg på de kirkelige handlingene dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Samtidig understreker biskopene at de kirkelige handlingene er teologisk bestemt.

- Innholdet i disse handlingene er formet av evangeliet og den kristne livstolkningen, slik dette er reflektert i liturgiene som alle prester og andre kirkelig ansatte er forpliktet til å følge. Alt som skjer her er festet i bekjennelsen til Den treenige Gud, skriver Bispemøtet.
 
Når det gjelder lesning fra for eksempel Koranen under en kirkelig handling, reiser biskopene spørsmålet om en tekst derfra kan leses og tolkes uavhengig av den større sammenhengen den står i.

- Selv om teksten etter sitt innhold isolert sett kan være i samsvar med kristen tro, vil tilhørerne likevel vite at dette er en korantekst. De vil da ikke bare forholde seg til ordene i teksten, men også til konteksten teksten er hentet fra, nemlig Koranen og dermed også islam. Mange vil da trolig reise en del spørsmål som angår forholdet mellom kristendommen og islam, og disse spørsmålene kan skape forvirring. Dette vil i enda sterkere grad gjelde hvis teksten ikke bare leses av et familiemedlem, men av en leder for en muslimsk menighet som kanskje resiterer teksten på tradisjonelt, syngende vis. For en muslim vil en slik lesning fra Koranen i seg selv være uttrykk for tilbedelse, og da blir grensen mellom tekstlesning og kultisk handling vanskelig å få øye på.
Denne utfordringen er svært krevende å forholde seg til. En slik tekst skal ikke bli lest på en måte som fremtrer som kultisk. Løsningen kan være at presten selv referer til eller leser fra Koranen eller andre religiøse tradisjoners skrifter, eventuelt innenfor rammen av prekenen. Dermed unngår man at tekstlesningen misforstås som en kultisk handling, samtidig som teksten settes i samspill med en kristen livstolkning gjennom forkynnelsen som den flettes inn i, skriver biskopene.

Noen prester har opplevd å bli spurt om å la den kristne gravferden være én av to gravferder for samme avdøde, der den andre gravferden avholdes i regi av et ikke-kristent trossamfunn. Biskopene slår fast at en rituell handling fra en ikke-kristen religion ikke kan finne sted i en kristen kirke.

- Men dersom det er snakk om handlinger som skjer andre steder enn i et vigslet kirkerom, er det fra kirkens side ingen avgjørende hindringer mot at de to seremoniene kan holdes etter hverandre. Dette forutsetter imidlertid at det markeres et tydelig skille mellom handlingene, slik at de ikke fremtrer som én, felles seremoni, heter det i veiledningen fra Bispemøtet.

•    Les veiledningen om Religionsmøtet ved kirkelige handlinger



Kontaktperson:
Christofer Solbakken, generalsekretær i Bispemøtet
cs672@kirken.no
Tlf.: 95 11 99 46