Kirken – alltid i reformasjon

Hvordan skal kirken være aktuell fremover? Hva er kirkens oppdrag i verden i dag? Og er det flerreligiøse Norge til glede eller frykt? Direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen holdt seminar rundt dette i Trondheim under Olavsfestdagene.

Johnsen har vært direktør i 11 år og sett store endringer i kirkens organisering og folks trosliv disse årene. På Olavsfestdagene holdt han et kortseminar på 11-stripa i Kirke2017-programmet. Der snakket han om hvordan kirken har vært i forandring i hans ti år som direktør – og hvordan kirken møter dagens og morgendagens utfordringer.

Her er noen av hans refleksjoner.

Om selvrefleksjon og vår kirkeforståelse
Kirken er i en stadig reformasjon, og vi lever med en kirkeforståelse som er orientert ut i fra kirkens oppdrag i verden. Vi skal være en misjonal kirke.

Kirkelig fornyelse må handle om at kirkene forstår seg selv alltid å være på vei mot noe nytt, på vei inn i en ny virkelighet. En kirkelig fornyelse er derfor en pågående prosess av selvrefleksjon omkring kirkens tro og troens uttrykk i samtiden.

Samtidens utfordringer i et flerreligiøst Norge
Vi lever i Norge i dag i en virkelighet som endres radikalt på få år, ikke minst de siste ti år. Religiøsiteten er ikke på vei ut, den er på vei tilbake, men endrer seg. Kristentroen eller kristendommen er ikke lenger den eneste religiøse tradisjonen som har tiltrekningskraft og uttrykksvilje i vårt eget samfunn. Noe av kjennetegnet på det postmoderne samfunnet er flerfoldighet og forskjellighet.

Av mange erfares flerreligiøsitet som en berikelse av samfunnet, mens andre vil oppleve det som en trussel. Vi kommer fra en tradisjon hvor den ene religionen eller det ene trossystemet skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten.

For mange består denne enhetskulturen enda, eller man ønsker at den skal gjøre det. Men formelt og enda mer i praksis, må vi konstatere, har den opphørt å eksistere. Til dels har den smuldret opp innenfra og den er under angrep utenfra. Både ved at de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn svekkes og ved strukturelle og formelle endringer som relasjonen mellom stat og kirke og endring av kristendommens plass i skolen.

Jeg vil først og fremst påstå: Det som truer vår kristne tradisjon er ikke våre nye landsmenn, men at vi ikke tar vår egen tro på alvor. Et hovedtrekk er at postmodernismens superindividualisme tenker radikalt annerledes enn fellesskapsforståelsen vi finner noen tiår tilbake.

Vi har hatt et homogent samfunn og en nokså homogen kirke. Men også det er i endring. Også innen kirken er det i mindre grad autoritetene som taler og samler og følges. Enkeltmennesket er i mye større grad sin egen tros autoritet.

Livsfølelse og selvforståelse
Religion er ikke utdatert - den har på mange vis fått en renessanse. Den dukker opp på de underligste steder og måter. Den fremtrer sterkt i krisesituasjoner, har vi erfart.

Men den nye religiøsiteten er kritisk til institusjonell religiøsitet. Den ser ut til å formulere seg utenfor og uavhengig av det etablerte språket og institusjonene. Det hadde vært godt for mange av oss å bli værende i vår gamle enhetskultur. Med kirke og bedehus i skjønn forening og med Fader vår på gamle måten.

Men slik er det ikke.

Vi må tørre å bli glad i vår egen samtid. Vi skal ikke skamme oss over verken vår egen kultur eller den kristne tradisjonen vi står i, men være nysgjerrige på det nye som oppstår til nye tider og med nye mennesker som møter evangeliet.

Samtiden trenger en tydelig kirke
En samtid som kjenner mindre til kristendommens innhold, trenger å møte en tydelig kirke. Så budskapet kan skape den nye forståelsen, i nye mennesker, i sin nye samtid med den bibelske forankringen som gir evangeliet troverdighet.

Tros- og dåpsopplæringen bygger på innsikten i at troen ikke kan vedlikeholdes eller føres videre til kommende generasjoner dersom den ikke er formulert og utfoldet. Dette er en viktig utfordring for både for forkynnelse og alle typer trosopplæring.

Det er ikke lenger mulig i dagens samfunn å ta for gitt at folk vet hva de bekjenner når de bekjenner troen på Gud.

Norge trenger en frimodig kirke, ikke en vegrende og vag kirke.

Stat-kirke-endringen
Folkekirke betyr ikke at vi er folkets kirke, men en kirke som med sitt budskap ønsker å nå ut til alle folk av alle slag over hele landet. Og det er avgjørende viktig at vi som kirke fremtrer som folkekirke i den forstand at vi favner store deler av befolkningen, og at vi er landsdekkende med kirke og prest på hvert et nes.

Folkekirke er at vi er der når det gjelder.

Skal folkekirken være folkekirke, må den forankres i sentrum av evangeliet. Folkekirke må ha en kjerne i sitt innhold. Folkekirke trenger ikke bare folk, men kirke. Ellers blir den uten innhold og vil verken være kirke eller for folk.

Er kirken forankret i sentrum av evangeliet, da tåler vi arbeidsformer som annerledes enn tidligere. Kristen kulturarv blir ikke til i et tomrom. Skal våre kristne og humanistiske verdier tåle fremtiden, må de forankres i deres opphav.