Vi er mange som er engstelige nå. Klart vi er det, når verden rundt oss er forandret over natten. Men likevel er det som en engel kommer til meg på kjøkkenet og hvisker «frykt ikke!».
I denne underlige tiden er vi kirke på nye måter. Over hele landet tar vi i bruk kamera og internett for å kunne tilby fellesskap og nærhet, også når kirkedørene er stengt.
Vi må skape nærhet gjennom ord
I Oslo domkirkes gudstjeneste, søndag 29. mars som ble sendt på TV og radio skapte presten, Elisabeth Thorsen, nærhet med ordene sine: «Vi bærer bønnen sammen med dere. Sammen med en hel verden. I en krisetid som er ny, men som like fullt kan favnes av våre eldste ord. Ordene om håp. Ordene om kjærlighet.»
Vi sang Ellingsen og Kvernos salme: «Vi løfter våre hender opp i bønn for verden. La dem som lider, finne vern mot kalde hjerters is og sne!»
Og biskopen sa i sin preken: «Jesus på korset gir tillit til at alt vi bærer på er kjent og sett av Gud. Den korsfestede kjenner vår smerte, men ser oss alltid med kjærlighetens og barmhjertighetens øyne.»
Gudstjenesten nådde inn til meg med vissheten om at Gud – også i virusets tid – strekker hendene ut mot menneskene. Frykt ikke!
Det er en rar påske
Men det er en rar påske. I stedet for å dra dit vi vil, eller dit vi pleier, sitter vi hjemme. Noen av oss helt alene. Andre skal jobbe fletta av seg i viktige jobber i krisetid - til beste for oss alle. Og for første gang siden middelalderen er så å si alle kirkedørene i landet stengt.
Det er ikke påskegudstjenester i kirkene våre i år. Det kjennes helt feil. I hundrevis av år har vi kommet med vår svarteste sorg og yreste glede, med vår tro og raseri og sårbarhet er vi kommet inn i kirkens rom. Og dette sitter, som Ole Paus har sagt, som et ekko i veggene. Og nå møter vi stengte kirkedører. Dørene er lukket av nødvendighet og solidaritet, ikke i glede. For akkurat som det er i Guds vesen å strekke hendene ut mot oss, er det kirkens vesen å være åpen. Når det er krise, skal kirkens dør være åpen.
Så er jeg glad for at så mange tar i bruk nye måter å skape fellesskap på:Takk og atter takk til alle kirkemusikere, diakoner, prester, kateketer og kirkeverger som kaster seg rundt og tenker nytt for å tilby kirke. De ringer til eldre og ensomme, de lager nettgudstjenester, drive-in-gudstjenester og vandregudstjenester. De inviterer til konserter og holder bønnestunder som strømmes over hele landet. Tønsberg domkirke har i ti år hatt 526 konserter – nå ble nummer 527 – en orgelmatine strømmet. Hobøl og Tomter har konfirmantundervisning på story på Instagram, og man får «godkjent» gudstjeneste om man tar selfie når man ser på gudstjeneste på Facebook.
Samtidig har noen måttet feire livets lykkeligste og markert de tristeste stundene med bare få til stede. Det gjør meg vondt når familier ikke kan være sammen til dåp eller begravelser. Det gjør meg trist at vårens konfirmasjoner er utsatt og at mange par ikke får den bryllupsfeiringen de har sett frem til.
Vi må ikke bli nærsynte
Vi skal vokte oss fra å bli nærsynte når vi er redde. Det kan være lett å miste av syne de som er mest utsatt. De som sliter med helsen. Flyktningene i Moria, som ikke har vann å vaske hendene med. De som mister levebrødet sitt. De som dør i ensomhet på et overfylt sykehus i våre europeiske naboland.
Likevel er det noe som sier : frykt ikke! Det finnes håp i virusets tid. Påskens fortelling og vårens fortelling er håpets fortelling.
Det er fortellingen om at livet vinner over døden. Livskreftene som bor i alt som vokser, viser år etter år at vinteren ikke har tatt knekken på dem. Det er mirakuløst!
På mange måter fortelles den samme historien i kirken og i naturen utenfor. Livet vinner. I år igjen!
Hvert eneste år fortelles det om at Jesus overvant mørket og at livskreftene vant. Også i år.
Det vil fortelles om en Gud som elsker vår verden og lider med alle som lider. Som holder rundt oss når vi ikke kan holde rundt hverandre. Påskens budskap forkynnes, ikke fra en prekestol, men i direktesendinger på TV, radio, facebook og instagram .
Og budskapet kan ikke lukkes inne i karantene:
Lyst skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Frykt ikke!
Så er det påske i år også.
Kronikk i VG av Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet.