Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Kirkens potensial

Kirken er overalt, og den kan få til enormt mye. For der politikk og folk skiller, kan kirken foréne. Dette potensialet er større enn vi kanskje fatter.

På Arendalsuka ligger Kirkeskipet ankret opp i Pollen, og dagens debatt torsdag 16. august hadde fått tittelen Enhetsarbeid i polariseringens tid – Kirkenes verdensråd 70 år. Mellomkirkelig råds generalsekretær Berit Hagen Agøy ledet samtalen mellom Olav Fykse Tveit, generalsekretær I Kirkenes verdensråd, Hilde Frafjord Johnsen, generalsekretær i Krf og Marianne Brækken, sokneprest i Den norske kirke.

Olav Fykse Tveit fortalte hva han mener med at bevegelsen han leder er en stor håpsbevegelse.

- Å tro på Jesus er å tro på en som kom for å forandre, og vi er kalt til å forandre. I dette ligger det at vi er en håpsbevegelse. Kirkenes verdensråd har en 70-årig historie som viser at vi oppnår noe ved samtale, før var det utenkelig å samarbeide med pavekirken, men det gjør vi i dag. Vi er med og forandrer verden, og det gir håp.


Døpes inn i en verdensvid kirke
Kirkenes verdensråd består av 350 kirker over hele verden, og har til sammen mer enn en halv milliard medlemmer. Så hvordan skal en menighet i Øvre Eiker føle at den er en del av den verdensvide kirken? Sokneprest Marianne Brekken forteller at dåpen gir anledning til å minne om dette.

- Jeg her jo dåp mange søndager i menigheten vår. Og hver gang sier jeg til dåpsfølget og menigheten at dette barnet er døpt inn i den verdensvide kirken, og den er større en den virkeligheten vi har her i vårt land. Det er konkret og godt å vite at vi er et stort fellesskap som ber for hverandre, over hele verden. Vi er søstre og brødre i et verdensvidt fellesskap.

I dag er det kirkene i sør som er i vekst, mens det er lavere oppslutning om kirkene vi kjenner best, her i nord. Er det nå sånn at det er vi som trenger hjelp fra kirker i Afrika, der stadig flere døpes og velger Kristus? Fykse Tveit mener det ikke er så enkelt.

- Det økumeniske fellesskapet har lært oss at vi alle trenger hjelp, og vi kan alle bidra med noe. Det er en åndelig styrke i mange kirker i Afrika i dag. Europeiske kirker var gjerne de som kom med evangeliet i sin tid, men nå er det kanskje vi som trenger det på nytt. Tallmessig er det jo flere og flere kristne i sør, og relativt og faktisk litt færre kristne her i nord. Men når vi ser globalt på det, har vi et fellesskap, og det er en sterk solidaritet mellom de kristne.


Kirken alene
Hilde Frafjord Johnsen har lang erfaring fra arbeid i Afrika, og minner om hvor viktig kristne kirker er i mange områder der, særlig hvor det er dårlige rammevilkår.

- De kristne skolene og de kristne sykehusene er institusjoner lokalsamfunnet er helt avhengig av, det er ikke bare nestekjærlighet, men også praktisk hjelp og støtte. I de mest marginaliserte samfunnene i Afrika, som jeg kjenner best, der er kirken til stede der ingen andre er. Myndighetene er ikke til stede, eller de er kjent som folkets fiender. Politiet er også en trussel. Men kirken har ledere man har tillit til, det er der løsningene blir laget i lokalsamfunnet. Kirkene er en lokal grasrotbevegelse, de er fredsbyggende og samfunnsbyggende, og de bidrar til folkeopplysning.