KJÆRE BISKOP OLAV
For litt siden, under gudstjenesten, sang vi: Du vår med ljose dagar. Med lengting, liv og song. Du spår at Gud oss laga rein betre vår ein gong.
Ein betre vår….
Som vi har lengtet denne våren, etter folk og nærhet og hud og fest og den vanlige, vidunderlige hverdagen. Vi har lengtet etter å sitte i kirkerommet, nær andre mennesker – og være en del av stillheten eller av det fysiske, sanslige fellesskapet under gudstjenestens.
Nå åpnes kirkene igjen. Det er håpets tid. Og midt i dette vigsles du til biskop og preses i bispemøtet i Den norske kirke. Det er også et håpstegn.
Det kjennes godt. Det er stor glede over at du er på plass. At du vigsles nettopp her, i Nidarosdomen, i Trondheim. Det er som det skal være. Og vi fikk det til, tross usikkerhet og mye frem og tilbake.
Du er en ønsket preses, en villet preses. Mange har pekt på deg. Bispemøtet innstilte deg – enstemmig. Kirkerådet tilsatte deg – enstemmig.
Dermed har du en solid plattform: vi har pekt på deg. Det bør gi deg frimodighet og ro.
I fjor sommer hørte jeg på en debatt rett borti her, på vestfrontmøtet under Olavsfest 2019. Tema var misjon og samtalen var litt uforløst. Så kom du og fikk spørsmål om kirken skal drive med misjon. Du svarte: «Ja, vi kan jo ikke drive og holde evangeliet for oss selv.» Klart. Enkelt. Og det ga retning for samtalen.
Og det er min forventning til deg som preses, som hyrde: du skal være med å gi retning.
Dette har du jo lang erfaring med, ikke minst i dine ti år i Kirkenes Verdensråd. Der har du vært aktiv i dialogarbeidet, du har fått ulike parter til å møtes. Ikke bare kirker imellom. Nylig kom det til uttrykk da du ble tildelt en høythengende medalje fra Sør-Koreas president for ditt arbeid med forsoning.
Dette trenger vi i Den norske kirke. Jeg har forventninger til at du skal plassere Den norske kirke tydelig i den verdensvide kirke, og midt i verden. Midt i livet. Så ta med deg verden inn i kirken og kirken ut i verden, slik du har for vane. Vi trenger dine egenskaper når vi bygger fellesskap og samhold, og når vi skal være en tydelig stemme i samfunnsdebatten.
Du blir preses i en viktig tid, der mye er lagt på plass og mye er i ferd med å skje. Trossamfunnsloven er vedtatt. Den norske kirke er gitt et tydelig rom, og det er stilt klare forventninger til vår rolle. Det rommet skal vi ta med frimodighet, og være en tydelig, bred og åpen folkekirke. Dette må vi ut og snakke klokt og tydelig om – sammen! Vi skal løfte frem hvor sentralt tro og livssyn er i samfunnet, der vi skaper rom for alvor og refleksjon. Hvor mye kirken bidrar med: innen kunst og kultur, diakoni, hvor nødvendig kirkens stemme er i samfunnsdebatten og hvor viktige vi er i lokalsamfunnene.
Arbeidet med kirkelig organisering er inne i en ny fase, og vi ser frem til å få dette på plass. Lett blir det ikke, men vi er nødt til å få til en organisasjon som henger godt sammen og skaper gode rammer for kirkelig tilsatte. Vi må lytte til kirkelig tilsatte og vise at vi forholder oss til hele kirken. Det er blitt ekstra tydelig i de siste ukers krisehåndtering.
Både du og jeg er en del av toppledelsen i Den norske kirke. Vi er gitt makt. Den som er gitt makt må ha en aldri hvilende (og dermed både slitsom og nødvendig) evne til kritisk refleksjon rundt egen maktutøvelse. Vi må begge – jeg som folkevalgt og du som preses – stå til rette for våre valg og våre prioriteringer. Det er både godt og rett.
For det handler om å bygge tillit, om at tillit ikke kommer av seg selv, at vi må gjøre oss fortjent til tillit. Både innad i kirken og blant kirkens medlemmer. Vi må legge vinn på å være både lyttende og djerve – og alltid stå opp for mennesker som trenger det. Vi må vise i ord og handling at vi forstår vår rolle og vår oppgave.
Vi må løfte blikket og se langt frem. Vi skal tåle kritikk – og lytte til den. Vi må aktivt bygge en lagfølelse.
Det er helt nødvendig at vi jobber med å skape frimodighet på kirkens vegne og på evangeliets vegne. Vi må iherdig kjempe mot forlegenhet og duknakkethet. For det er ikke sant at kirken er en nedagående størrelse, defensivt på vei mot forvitring og hurtig morkning.
Tvert imot:
Ikke minst i de siste ukene har vi sett både hvor viktig kirken er for folk og hvor stort savnet er når kirken – i strid med sitt innerste vesen – må lukke dørene og holde stengt. Da kirkeklokkene stilnet ble de savnet og etterlyst.
Men kirkelige medarbeidere over hele landet møtte situasjonen med kreativitet og evne og vilje til å nå ut med et innhold som tålte de digitale rammene. (Men jøje meg så godt det var å endelig komme inn i kirkerommet igjen i dag!!)
Kirken står sterkt. Pippi sier at den som er veldig sterk, må være veldig snill. Den norske kirke må være seg bevisst sin majoritetsposisjon, og derfor være ekstra lyttende, åpen – og ydmyk. Vi representerer både de lange linjer i historien og evangeliets nyskapende kraft. Derfor er jeg glad for at du står frem som preses som på samme tid evner å være visjonær og skape trygghet.
Du blir preses akkurat i det vi er i ferd med å åpne kirkene igjen. Det er en passende ramme og retning for din vigsling. La det være ditt GO!
Det gir godt håp for en kirke som skal være Guds hender i verden, som skal være Guds blikk som reiser mennesket opp i verdighet – alle mennesker. Dette har ikke kirken alltid gjort, og vi skal være ydmyke overfor vår historie i så måte. Guds hender, Guds blikk. Slik skal kirken være og det skal merkes at kirken er nettopp det. Alltid.
Jeg ønsker deg Guds velsignelse over din tid som preses.