Kirkerådslederens tale til Kirkemøtet

Kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum talte ved åpningen av Kirkemøtet 2021, fredag 11. november. Hun pekte særskilt på viktigheten av kirkens nærvær i krise, sorg og glede, og behovet for at kirken tar et større klimaansvar.

Se hele talen til kirkerådsleder Kristin

Les hele talen

Søndag 10. januar var det sørgegudstjeneste i Gjerdrum kirke. Til minne om de omkomne - og til støtte for de berørte. Kort tid etter omkom fem mennesker i hyttebrannen på Andøya. De var hjemmehørende i Vågan i Lofoten.

To av dem var 15-åringer som var aktive gamere. Presten fant vennenes «digitale rom» og holdt minnestund for dem. Sammen delte de historier og minner om vennene de hadde mistet. I bakgrunnen spilte presten musikk fra 15-åringenes Spotify-lister. 

Etter tragedien i Kongsberg var det åpen kirke for alle som måtte trenge trøst, stillhet, samtale eller samvær. En av dem som søkte kirken var Linda Helen Gustavsson, som sa det slik: Jeg har vært våken i natt, jeg klarte ikke å få sove, så nå har jeg lagt ned lys for de omkomne og de skadde.

Forrige helg var det tent 1533 lys - midt på kirkegulvet i Trefoldighetskirken i Oslo. De lyste til minne om alle dem som har druknet på flukt.

Fire glimt av sorg, fortvilelse og fellesskap. Fire glimt av folkekirken: med rom for alle, hele livet, alt det mørke. 

 

Et rom å gå inn i

Det skjer over alt: kirkene åpnes og brått er de fulle av folk og av lys. Jeg tror at nettopp når sorg og sjokk sprenger oss i filler, da trenger vi et sted som rommer det vondeste. Der og da. Når sorgen er for vond til å holde ut, da må man gå et sted. Og folk vet at de kan gå til kirken. Sorgen blir ikke borte, den blir ikke lettere å bære.

Men kirken har et rom å gå inn i, der og da. Et sted som rommer fortvilelsen. Med et språk for alvor og mørke – og håp. Kirken er en arena – og bortsett fra i kunsten er det ikke så mange andre – som snakker om død og lidelse og frykt og meningsløshet – og om håp. Religion er kulturens dypstrukturer. Derfor er religioner og livssyn så viktige i krisetider - med ord som har båret i flere tusen år, og som fortsatt holder og fortsatt bærer.

Kirken trengs, vi er rigget og trent for sorg og krise, vi har lokal forankring og kompetanse. Dette er et viktig trekk ved folkekirken: At den tar imot oss alle. Men det er ikke bare kirken. Da Hamse Hashi Adan ble skutt på Mortensrud søkte folk til moskeen, og den var åpen. I et livssynsåpnet samfunn er det ikke bare Den norske kirke som holder åpen. Det er flere kirker og trossamfunn som har folkekirkelige trekk.

 

Kirke over hele landet

Den norske kirke er til stede over hele landet. Det er forventninger til at vi stiller opp når lokalsamfunn og storsamfunn rammes, med folk, kompetanse og bygg. Kirken må fortsatt være en del av beredskapen, i samspill med kommunen og lokalsamfunnets ledelse. Dette samspillet må være der i forkant når krisen kommer, tillit må bygges i forkant. Vi ser kraften i dette samspillet når kontakten og avtalene er der på forhånd. Her er det viktig at vi er tydelige på hvilken kompetanse og kapasitet vi kan tilby.

Jeg vil rette en stor takk til kirkelige medarbeidere nettopp i Kongsberg, Gjerdrum og Lofoten – og til alle de kirkelige medarbeiderne som gjør en forskjell, som er til stede, som åpner rom og tenner lys og holder rundt. Takk. Dere trengs, og dere gjør en forskjell.

Kjære politikere, husk dette: en sterk lokalkirke er viktig for lokalsamfunnet. Å satse på kirke er god distriktspolitikk og god inkludering. Vi får mye ut av pengene. Vi bidrar: Dere kan regne med oss. Kirken er skaper lokal tilhørighet, og bidrar til at folk får lyst til å bo der de bor. Gjennom fellesskap, kulturarbeid, diakonalt arbeid, og at det skapes rom for tro. 

Kjære kirkemøte: Det siste halvannet året har vært en lang øvelse i krise og beredskap, når store deler av samfunnet har vært nedstengt. Denne tiden har vært særlig tøff for mange studenter. På 12 km2 hybel der taket nærmer seg klaustrofobisk hver natt. Vi vet at det har vært en økning i ensomhet og selvmordstanker gjennom koronatiden. Studentprestene har denne tiden vært ekstra viktige. En å snakke med, om å ha det vondt og om det en ikke har ord for.

Det har vært en økning i tallet som har oppsøkt studentprestene. De trengs mer enn noensinne. Det er i ferd med å komme på plass et samtaletilbud fra andre religioner og livssyn. Det heier vi på. Vi ønsker ikke monopol på nærvær i institusjonene. Men kirken trengs der, institusjonsprestenes nærvær og kompetanse trengs. De er en viktig del av kirkens samfunnsoppdrag.

 

Ny strategiplan

Kirkemøtet er det øverste organ i trossamfunnet og skal peke retning for hele kirken. Kirkerådet legger derfor på dette møtet frem et forslag til strategiplan. Den er ny og enklere i formen. Vi trenger ikke en strategiplan som ramser opp alt vi gjør og alt vi er for. Som det øverste organer må vi holde oss på et overordnet nivå, slik at Kirkerådet, bispedømmeråd og menighetsråd får plass til sine mer konkrete planer med utgangspunkt i strategien.

Det vi skal gjøre, er å peke på retning. Planen har tre hovedområder, jeg vil her peke særlig på to av dem: Kirken for den enkelte og Kirken i samfunnet. Begge disse områdene bygger i bunn og grunn på et spørsmål Jesus stiller flere ganger til mennesker han møter: Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

Det gjelder området Kirken for den enkelte: dette er livsløpskirken, som døper, konfirmerer, vier og legger i grav. Det er slekt skal følge slekters gang-kirken. Kirkelige handlinger og kirkebygg. Og det er den diakonale kirken: den som møter hvert enkelt menneske med Jesu åpne spørsmål og som bygger fellesskap.

Det gjelder også området Kirken i samfunnet, for det samme spørsmålet stiller vi til samfunnet, både i landet som helhet og i lokalsamfunnet: Hva trenger dere at kirken gjør akkurat her? Hva vil dere at vi skal gjøre for dere, her på stedet? Svært mange gode prosjekter er blitt til slik: gjennom samskaping med kommunen og andre aktører ivaretas viktige oppgaver i lokalsamfunnet.

Kirkens ungdomsprosjekt i Kristiansand. Finansiert av kommunen, utført av kirken. Politikerne sier at Kristiansand blir en bedre og tryggere by for alle på grunn av dette. Eller 13-20-prosjektet i Bærum. Det samme sier politikerne der. Eller diakoniprosjektet i Drammen. Eilev Erikstein, prostidiakonen i Vest-Telemark, som av uendelig mange prosjekter driver pilegrimsoggrupper for etterlatte etter selvmord: Å vandre med sorg. Diakon Silje Sjøtveit startet prosjektet Omsorg for døende. De siste årene har vi sett mye diakonal kreativitet. Diakoners kompetanse og blikk for både Gud og folk er grunnleggende når retningen for fremtidens kirke skal meisles ut.

Det finnes mange flere eksempler. Kirken bidrar i samfunnet. Det er samskaping. Som kirke skal vi være en synlig verdibærer i samfunnet. Selvsagt skal vi det!

Derfor er jeg glad for at Jonas Gahr Støre ikke lar seg inspirere av Tony Blair når det gjelder rom for tro. For det var Blairs kommunikasjonsrådgiver Alistair Campbell som slo fast følgende: We don’t do God.

Jeg er glad for at regjeringen tvert imot løfter fram betydningen av et livssynsåpent, ikke livssynsnøytralt samfunn. Et samfunn der det er rom for tro og der kirkens betydning anerkjennes. Jeg siterer fra regjeringsplattformen: ei levande og inkluderande folkekyrkje med lokalt nærvær, presteteneste og trusopplæring i alle sokn og ein sterk og føreseieleg økonomi.

 

Klima, miljø og naturtap

Sorg, sinne, handling og håp var overskriften da klima og miljø nylig ble behandlet av Ungdommens kirkemøte. Stadig flere barn og unge føler miljøkrisen på kropp og sinn, og UKM ønsker seg derfor klare mål og djerve tiltak fra alle med lederansvar i samfunnet og at kirken skal være en enda synligere samfunnsaktør og stemme i det offentlige rom. Nå skal vi behandle en sak om dette på Kirkemøtet.

Det er alvor. Det har vært alvor lenge. Livet i denne verden står på spill. Klimaendringer trenger politiske og teknologiske løsninger. Men det handler også om vårt forhold til Skaperen, skaperverket og vår neste. Overforbruk og rovdrift på jordas ressurser er dypt urettferdig; det ødelegger naturen og utarmer livsgrunnlaget. Vi må inkludere urfolks kunnskap om bruk av natur i sårbare områder.

Spørsmål knyttet til tap av natur og bio-mangfold står ikke øverst på den globale klima-agendaen, trass i den enorme faren de utgjør. Menneskene har endret 3/4 av landareal på jorden. Dette er nå dekket med asfalt, gress og sement.  Vi har tatt plass med oss selv og husdyrene våre. Dag Hareide har pekt på at om vi veier alle pattedyr på landjorda, utgjør vi mennesker 36 prosent av vekta, husdyrene står for 60 prosent. Bare usle fire prosent er ville pattedyr – alt fra mus til elefanter. Vi breier oss og konsekvensen av at vi tar så mye plass, er at øvrige, ville arter på kloden får for små arealer til å overleve – og dør ut.

Klima og naturtap henger sammen med de fleste andre av FNs bærekraftmål. Det er gode grunner til å ha både klimasorg og øko-angst, det er en naturlig reaksjon på en reell fare. Amazonas brenner. Isen smelter. Havet er fullt av plast. Mennesket er for breialt. Naturkrisen og klimakrisen henger sammen og kan ikke løses uavhengig av hverandre. Vi har utnyttet naturens gratistjenester så mye at tålegrensen er nådd.

 

Hva kreves av oss?

Mennesket er den sterkeste skapningen på jorda. Og det er som Pippi sier: den som er veldig sterk, må være veldig snill. Jeg er redd for at vi har skuffet Pippi kraftig.

Politikerne må spørre seg: hva krever dette alvoret av oss? Vi må ha en tydelig grønn visjon for Norge. Men også kirken har et ansvar for å snakke tydelig om alvoret. Det er dypt kristelig å løfte frem alvoret verden står overfor. Ikke minst i et rettferdsperspektiv. Klimarettferd er et imperativ for kirken, og dypt bibelsk begrunnet. I bibelen er rettferd ofte knyttet til makt over vann. Den gang som nå er rent vann ofte et knapphetsgode.

Denne erfaringen skinner igjennom i Bibelen. De har merket tørke på kroppen. Som det heter i salme 22: Munnen er tørr som et potteskår, tungen er klistret til ganen. Profeten Amos peker på sammenhengen mellom knapphet på vann og rettferd: La retten velle fram som vann, og rettferd lik bekker som alltid strømmer. Vann er en hovedutfordring også i dagens klimakamp. Ferskvann er blitt en knapphetsressurs.

Klima handler om rettferdighet. Det har bibelen lært oss og derfor må kirken engasjere seg. Vi må feie for egen dør. Vi må bruke både tid og penger på å bidra i utslippsreduksjonen, og nå snur vi alle steiner. Det gjelder elektrifisering, ENØK-tiltak på bygg. Her må det investeringer til. Det gjelder innkjøp og anskaffelser, gjenbruk, kapitalforvaltning og klimakompensasjon.

Vi har endret vår reisepolicy kraftig og det er det grunn til å være stolt over. Vi skal kutte utslippene fra reising med 50 % innen 2030. Den norske kirke har minst 3 millioner kroner investert i olje- og gasselskaper gjennom fondsinvesteringer. Jeg mener fossile investeringer må unngås og er derfor glad for at Kirkerådet skal behandle nye retningslinjer i desember.

 

Organisasjon og livssynspolitikk

Vi er en luthersk kirke. En luthersk kirke har en struktur som bygger på både den særskilte tjeneste for ord og sakrament som det heter i CA 5 – altså prestetjenesten – og den bygger på det allmenne prestedømme. For å si det med Luther: Enhver som er krøpet ut av sin dåp er prest. Når vi forankrer Den norske kirke teologisk og ekklesiologisk, må dette være utgangspunktet.

Både prestetjenesten og det allmenne prestedømme samvirker gjennom styringsorganene. Tidligere var det kongen som var den fremste representanten for det allmenne prestedømme. I dag får denne tjenesten sitt viktigste uttrykk gjennom det kirkelige demokrati: vi velges inn i menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøte. Vi leder kirken sammen: prest og folkevalgt. Embete og råd.

Samvirkemodellen er en styrke og et kjennetegn ved nettopp det å være en luthersk kirke. Ledelsen forankres i et folkevalgt organ. Derfor sitter vi her sammen. Det lutherske stikkordet til kirkelig ledelse er nettopp SAMMEN. KM har overtatt myndighet fra Kongen og Stortinget. Vi har fått økt vår makt og vårt ansvar voldsomt de siste årene. Dette ansvaret skal vi ta, til beste for hele kirken.

Det forplikter oss til å satse tungt på frivillighet. En kirke uten frivillighet er en kirke der det allmenne prestedømme er plassert på sidelinjen og skal nøye seg med å lytte. Og det forplikter til å satse tungt på demokrati. På å sikre innflytelsen på styringen av kirken blant alle døpte. Derfor må vi utvikle folkevalgtrollen og rammebetingelsene for det å være valgt til å sitte i råd.

Kirkerådet har nedsatt et Folkevalgtutvalg og vi står og tripper i spenning på deres analyser og anbefalinger. Jeg tror vi fremover må jobbe mye med disse rammebetingelsene: med reell innflytelse, delegasjonsreglement, økonomiske støtteordninger, mengden sakspapirer, møtetidspunkter og møtelengde osv. Dette er også noe av bakgrunnen for saken som skal behandles her på dette KM om støtte til grupper i KM. Det handler rett og slett om å gjøre det mulig å være folkevalgte.

En kirkelig ledelse må være en lyttende ledelse. Vi skal lytte til kritikk fra folkevalgte, frivillige og tilsatte. Det er mange røster som påpeker det høye trykket på høringer og hvor mange dokumenter det er å sette seg inn i. Kirkerådet skal være transparente i alt vi foretar oss, og en måte å være det på, er å sende ulike saker på høring. Men vi skal lytte til dem som sier at lokalkirken ikke må drukne i høringer. Det kan dessuten ha motsatt effekt; at vi blir faktisk blir mindre transparente fordi mengden høringer er så stor. Dette vil vi se på; om vi kan skjelne klarere mellom hva som skal på høring og ikke.

 

Kirkens arbeidsmiljø

Det siste året er det gjennomført tre arbeidsmiljøundersøkelser, en for tilsatte i hele kirken med LHBT+-identitet, en for kvinnelige prester, og en for alle. Jeg vil gjerne takke alle som har svart, og som har delt av sine erfaringer – også de vonde. Undersøkelsene viser at vi har nok å ta tak i.

Her er det både gledelig og forstemmende lesning. Det generelle bildet er at de fleste med LHBT+-identitet trives godt. Men også at LHBT-gruppene opplever systematisk lavere trivsel og medvirkning enn majoriteten. Alt for mange opplever minoritetsstress og utenforskap. Diskriminering skjer og det skaper frykt.

At hver femte LHBT-respondent har opplevd diskriminering må tas på dypt alvor, av kirken som trossamfunn og som arbeidsgiver. Dette er et ledd i arbeidsgivers aktivitetsplikt. Så må vi være særlig obs på situasjonen for ikke-binære i kirken, her er det avdekket at det kan være spesielt vanskelig.

Undersøkelsen om arbeidsmiljøet for kvinnelige prester viser et liknende bilde. Et stort flertall av kvinnelige prester har fått kommentarer på utseende, klær eller alder som de opplever som ubehagelige, særlig er unge kvinner som er utsatt. Alt for mange har hatt negative opplevelser og opplevd at det ikke blir gjort noe eller nok med det.

Kirkeledelsens holdning til dette er: Forskjellsbehandling og trakassering aksepteres ikke. Alle prester, uavhengig av kjønnsidentitet, skal være likestilt og likeverdige. Vi skal ha et godt arbeidsmiljø som oppleves trygt. Og alle skal vite hvor de kan varsle.

Det er et lederansvar å følge opp og støtte dem som blir utsatt for diskriminering. Som arbeidsgiver er det vår oppgave å følge opp med treffsikre tiltak som gir merkbar endring. Også vernetjenesten må være en motor i dette.

Kirkerådet har med disse undersøkelsene som bakteppe vedtatt en handlingsplan for likestilling, inkludering og mangfold. Her heter det blant annet at Alle mennesker uavhengig av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder skal føle seg oppleve seg like velkomne og verdsatt i kirkens mange rom. Kirkerådet har bedt om å få LIM-planen til en årlig gjennomgang.

Arbeidsmiljøundersøkelsen blant alle ansatte er nettopp gjennomført. Hovedessensen er at vi har mange engasjerte medarbeidere som trives, som gjør en god jobb og får brukt sine evner godt. Men dessverre også et for høyt stressnivå, for mange konflikter og for mye trakassering. Også her er det det en jobb å gjøre. Og undersøkelsen viser oss tydelig at vi har noen strukturutfordringer som gjør det krevende å levere god ledelse. Folk opplever mye støttende lederskap, men ikke gjennomføringskraft, for eksempel hjelp til å prioritere.

 

Kirkelig organisering

Kirken som organisasjon er under stadig utvikling. Dette er også tema for seminaret på søndag. Avviklingen av statskirken har pågått gjennom mange år og gjennomgangsordet har vært skrittvis utvikling. 2021 innebærer slutten på denne prosessen med den nye trossamfunnsloven på plass.  

Med ny rettstilstand er vi frue i eget hus. Vi kan ikke rope på staten, og staten kan heller ikke bestemme hvordan vi organiserer oss. Det er vi, Kirkemøtet, som har denne myndigheten. Vi er det øverste organet i Den norske kirke. Det gir oss et særlig ansvar til å tenke helhetlig. Vi har et ansvar for alle medarbeidere og hele oppdraget i kirken.

Høringen om kirkelig organisering nærmer seg slutten.  Dagens organisering byr på noen utfordringer som vi må finne bedre løsninger på: Vi har mange enheter og mange små fellesråd. Det gjør oss sårbare. Vi trenger sårt til å bruke pengene våre på vårt oppdrag, ikke på fordyrende parallellfunksjoner.

I dag er det krevende å få til godt tverrfaglig arbeid og ledelse. Vi har dyktige medarbeidere som legger godviljen til og gjør sitt beste for å få til god samhandling. Likevel er det slik at strukturen ikke legger til rette for ledelse og tverrfaglighet - særlig på det kirkefaglige området.

Vi må ha en ordning som er bedre enn i dag. Og da ligger nok løsningen i varianter av og kombinasjoner av de modellene vi har fått tegnet ut. Det er vi – Kirkemøtet – som har organiseringskompetanse og totalansvar for å bringe kirken videre i spørsmålet om å finne en bærekraftig organisering. Nå skal vi rigge oss godt for å lese alle høringsinnspill. Vi skal lytte til innvendinger og smertepunkter før vi går videre. Vi trenger bedre organisering enn vi har i dag. Fordi vi har et så viktig oppdrag.

 

Det livssynsåpne samfunnet

Dnk har en selvsagt plass midt i livssynsmangfoldet. Tro og livssyn har en naturlig plass i det offentlige rom. For Norge er ikke et livssynsnøytralt samfunn. We do God! Prinsippet om det livsynsåpne samfunn er nedfelt i lovs form, og slik anerkjennes betydningen av tro og livssyn.

Stortinget ønsker et livssynsåpent samfunn med en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Jeg forventer at regjeringen følger dette opp i budsjetter og vedtak og ser frem til et godt samarbeid med Kjersti Toppe, statsråden med ansvar for vår sektor.

Den norske kirke har noen oppgaver den utfører for samfunnet. Slik er den til stede for flere enn sine medlemmer. Dette gjelder også i et livssynsåpent samfunn. Vi er fortsatt en majoritetskirke. Og vi skal finne vår plass midt i det livssynsåpne samfunn. Ikke utenfor.

Vi skal fungere innenfor rammen av likebehandlingsprinsippet. Og vi har – i kraft av vår posisjon og størrelse – et spesielt ansvar for å være rollebevisst og ryddig. Vår majoritetsposisjon forplikter oss både til å ivareta egne medlemmer og til å bidra konstruktivt inn i samfunnsdebatten. Kirken skal aldri forskanse seg, i nærsynthet på egen rolle. Det er viktig at Den norske kirke er solidarisk og står sammen med andre tros- og livssynssamfunn, i et felles ansvar for å skape et varmere samfunn.

 

Kirkebyggets betydning

Skal vi forstå folkekirken, må vi forstå kirkebyggene. Kirkebyggene representerer kulturbevaring og tradisjon, de representerer tilhørighet i et lokalsamfunn og de representerer troens tilstedeværelse på stedet. Kirkene er bærere av en lokal historie om tro og lokalsamfunnets liv.

Kirka mi, sier vi. Hele bygda er opptatt av sine bygg. I hundrevis av år er vi kommet med vår svarteste sorg og yreste glede, med tro og raseri og sårbarhet er vi kommet inn i kirkene. Og dette sitter, som Ole Paus har sagt, som et ekko i veggene. Vi legger igjen litt av sjela vår når de store livshendelsene skjer i kirken. Evangeliet skrives også i stein. Kirken er et hellig rom, der Gud bor og der generasjoners tro er meislet ut i stein og tre.

Da Hønefoss kirke brant, sto det raggerbiler med frontruten full av wunderbaum utenfor. Inni satt det unggutter og gråt. De gråt fordi kirken deres ble borte. Den kirken de var døpt og konfirmert i, og der slekta deres hadde hørt til. Min tese er: Skal vi forstå folkekirken, må vi spørre hvorfor ungguttene satt i bilene og gråt. Da må vi forstå betydningen av kirkebyggene og deres grunnleggende betydning for folkekirken. Hvorfor reagerer folk flest så sterkt når kirken brenner, eller når Fjære kirke utsettes for hærverk

Den siste medlemsundersøkelsen viser at 75% mener det er viktig å bevare kirkebyggene. Tilhørigheten til kirkebygget og folkekirken er kompleks og stikker dypt. Kirkebygget har gjennom århundrer sammenflettet menneskers religiøse og allmenkulturelle liv. I fjor ble det avlagt en særdeles interessant doktorgrad om dette temaet.

Fagdirektør i KA, Ingrid Staurheim, disputerte med avhandlingen Kirkebygg og identitet, der hun undersøkte folks forhold til kirkebygget gjennom reaksjoner etter en kirkebrann. Når folk skulle beskrive forholdet til kirken, brukte de ord som grunnmur og rammen rundt et liv. Mennesker fra alle lag av samfunnet trekker til branntomten og viser åpenlyst sjokk og sorg over å miste kirkebygget i en brann. Reaksjoner på tapet forteller mye om menneskers behov for kirke og forhold til folkekirken. Denne utredningen lærer oss mye om sammenhengen mellom kirkebygg og folkekirke.

Det haster med å redde kulturminnene. Det vet vi fra KAs beregninger. Kirkebygg eies av soknet og eier har ansvar for vedlikehold og vern. Kirkerådet har de siste årene økt sin kompetanse på feltet, også det som gjelder urfolk og nasjonale minoriteters kirkelige kulturarv.

Fra 2023 kommer det et bevaringsprogram for kirkebygg.  Vi gleder oss til å komme i gang med dette, og sammen med KA arbeide tett med Riksantikvaren. Vi vil bidra til å lage en overordnet strategi for hva som er viktig å oppnå med de vedlikeholdsmidlene som kommer og utforme konkrete programmer med prioritering av kirker som skal få. Jeg kan bare si: Endelig!

 

Kulturarvstrategien

I mars 2019 satte Kirkerådets direktør ned en arbeidsgruppe for å utarbeide en materiell kulturarvsstrategi. Gruppen har levert en utredning som danner bakgrunnen for en stor sak til årets kirkemøte.

Den peker på betydningen av åpenhet: Kirkesteder med kirkebygg og kirkegårder og landskapet rundt skal være åpne, tilgjengelige og i aktiv bruk. Den forutsetter at Den norske kirkes kulturminner skal ha et juridisk vern som reflekterer deres nasjonale verdi og at de skal ha en offentlig finansiering som gjør det mulig å forvalte kulturminneverdiene på en langsiktig og god måte.

Videre at vi må øke satsingen på området: Den norske kirke skal ha et aktivt eierskap til sin historie og materielle kulturarv og bygge opp og formidle kunnskap om denne arven. At kirkestedet med kirkebygg, inventar, kirkegård og tilhørende bygg og kulturminner samt landskapet rundt skal bevares og vedlikeholdes på en kulturminnefaglig god måte.

Helt sentralt i denne strategien står åpne kirker. Vi kan ikke forkynne at kirkene er møtested mellom mennesker og Gud og så lukke dem. Kirkene gir glimt av Gud og smak av himmel og derfor må de holdes åpne.

Det er beregnet at kirker i Norge har et vedlikeholdsetterslep på 10 milliarder kroner. Stortinget har uttalt at staten vil ta et medansvar for å sikre at de store kirkelige kulturminneverdiene blir bedre vedlikeholdt og tatt vare på. Dette skal ikke avløse kommunenes økonomiske ansvar for kirkebyggene, de skal fortsatt har det grunnleggende ansvar for å finansiere vedlikehold av kirkebygg.

Vi har store forventninger til samarbeidet med stat og kommune for å holde kirkene godt i stand.

 

Kirkens budskap og arbeid

For en drøy uke siden kom jeg inn i Tromsø domkirke og ble møtt med Mats Hermanssons Presennings-ikoner. Jesus møter meg, med regnbue på brystet og bibel i hånden, på den står det skrevet, nærmest som i en snakkeboble VAR INTE RÄDD.

Det traff meg midt i sjela. Som en trøst og som et oppdrag. Og jeg tenkte på salmen av Ylva Eggehorn, skrevet til to flyktninger på 80-tallet, og sunget ved båren hver eneste gang et identifisert offer etter Tsunamikatastrofen kom hjem til Sverige. Var inte rädd.

Jesus sier slike ting. Slike enkle setninger. «Vær ikke redd.» «Hva kan jeg gjøre for deg?»

Jeg tror at verden trenger nettopp dette enkle budskapet. Klarer vi som kirke å formidle det så enkelt at det treffer midt i sjela? Pilegrimsvandrern Moddi sier: Det er så vanskelig å si det enkelt. Himmelen er her, midt iblant oss, samme hvem du er, så skal den være din.

Jeg har de siste årene hørt mange snakke om hvordan kirken kan fornye sitt språk i en sekulær tid. Vi kan ikke som før forvente felles referanserammer. Kunnskap om kristen tro og tradisjon som vi før kunne ta for gitt, er ikke lenger selvsagt til stede hos dem som vokser opp. For mange har de teologiske ordene, kirkens ord, mistet sin relevans og blitt fremmede.

Men det skjer nyskaping av språk og tolking av teologi. På de teologiske fakultetene og i det diakonale arbeidet, når kirken lar musikken lyde og billedkunsten tolke rommet. I kirkelige handlinger og i sakramentsforvaltningen. Kirkens språk er hellig og alminnelig. Et språk som ikke banaliserer eller tørker ut kraften i budskapet, som er livsnært og fanger hverdagen og dybden i våre liv.

Dette skjer.

Av og til når rommet får tale. Under Olavsfest for noen år siden sto Joan Baez og øvde til kveldens konsert. Så er det som om rommet vekker henne. Hun ser seg rundt og sier: «Jeg kan ikke spille her uten å ta med We shall overcome.» Rommet gjorde noe med henne.

Slik er det, kirkerommet gjør noe med den som går inn i det. Rommet skaper, en opplevelse av nærvær av noe hellig, et glimt av Gud. Et øyeblikk hentes vi ut av hverdagen og vet at Gud er her. Rommet formidler noe dypere, et sted for alvor, mening, sammenheng, sårbarhet og kropp. Gud. Og oss selv. Det er kanskje sterkest i mørket. Jürgen Moltmann forteller om håpet som ble borte i 2. verdenskrig. I ropet etter en forsvunnet Gud fikk han se Guds lysende ansikt.

Våger vi som kirke å la rommet skape dette? Er vi som kirke åpne nok? Er vi som kirke våkne nok?

Gjennom byggene, de kirkelige handlingene, kunsten, pilegrimsvandringen puster vi liv i ordene. For Gud er ikke en institusjon. Kirken er ikke en forening til Vårherres beskyttelse, som Stephan Tschudi sa 1950-tallet. Kirken ikke er en organisasjon til sin egen selvoppholdelse. Kirken er til for verdens - og budskapets - skyld. En kirke som bare er opptatt av å vedlikeholde seg selv, sin posisjon og sine privilegier, har mistet sin berettigelse.

Vi bedriver hverken teologisk linjegymnastikk eller åndelig fastfood. Vårt oppdrag er å peke på evangeliet og nåden. Hver eneste gang. Evangeliet må forkynnes nedenfra, sier Ole Paus.

Klarer vi det som kirke, med all vår makt og prakt og organisasjon og struktur? Klarer vi å finne ordene som brekker evangeliet åpent og setter mennesker fri? Som gjør at mennesker kan se Guds lysende ansikt, når mørket er som svartest? Som kan erfare at Gud fortsatt skaper fremtid?

Det er ingen grunn til at kirken skal opptre temmet og lakkskodd og helt uten fråde om bisselet, som Hamsun sier. Vi har et budskap å formidle. Det skal vi gjøre igjen og igjen, slik Jesus gjorde når han møtte folk.

Vi skal rett og slett stille Jesu spørsmål: Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?

 

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på "Oppdater samtykke". Evt. klikk på "Godta alle cookies" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"