– I minnestunden til min mor var det mange som ville si noen ord. Også en prest i familien, Johan. Han sa: "Hva galt har Den norske kirke gjort når vi i denne begravelsen ikke hører joik. Hun som var så glad i å joike." Jeg så på min lillesøster og vi nikket til hverandre og vi begynte å joike vår mor for å minnes henne og nesten alle ble med, sier Berit Alette Mienna.
Hun forteller at ved å stille det spørsmålet, åpnet det seg en dør som hadde vært stengt.
– Jeg trengte å få joiken anerkjent. Senere har jeg joiket i kirkerommet under begravelsesseremonier og i barnedåp, fortsetter hun.
Som mange andre samer har Mienna opplevd den statlige fornorskningspolitikken: flytting til statlig internatskole, undertrykkelse av språk og kultur, avstand til familien.
Finner en plass
I kirken begynner hun å finne seg en plass, men det har ikke vært enkelt.
|
– Joiken i kirken er ikke stuevarm og når jeg besøker kirken i andre kommuner enn i Karasjok, savner jeg å få synge, ihvertfall noen salmer på samisk og å lese Fader vår på samisk. Det kan jeg i Karasjok, men få andre steder. Det er enkle grep som trengs for å få det til. Hun mener det er viktig. – I et kirkerom åpner hjertet seg. Der kommer en inn med hele ryggsekken full av livshistorie. At kirken bruker samisk i deler av gudstjenesten gjør at jeg kan slappe av. Å få velsignelsen på samisk gjør at jeg opplever meg mer sett og møtt. Når kirken åpner døren for samisk kultur kan jeg delta med hele meg, sier Mienna og roser soknepresten i Karasjok som selv er samisk. Han holder preken på samisk, og denne blir tolket til norsk. |
MØTTES: Sokneprest i Karasjok Stein Erik Anti og Berit Alette Mienna møttes i Šuoššjávri kapell. (Foto: Den norske kirke) |
– Det er første gang at vi har en prest som har samisk som morsmål. En milepæl i nordsamisk kirkehistorie.
Joiken var bannlyst
Men det har ikke alltid vært sånn.
–Hjemme var det alltid så mye glede forbundet med joiken. Men den hørte ikke hjemme innenfor kirkeveggene. Selv i dag er det omdiskutert i deler av det samisk kirkelige miljøet. Og jeg forstår at det er sånn, vi er vokst opp med det, sier hun og forklarer:
– Det er fremmed for mange, noen sier det bare er fulle folk som joiker, eller at joiken er Satans verk fra underverdenen. Det er selvfølgelig feil. Joik er en måte å vise følelser på, ære og hedre noen, fortelle historier, minnes folk og steder, lindre og trøste og å vise kjærlighet. Joik gir glede og styrke. Joik kan også brukes negativt, slik ord også kan.
Artikkelen fortsetter under bildet.
GUDSTJENESTE I ŠUOŠŠJÁVRI: I løpet av reisen har følget møtt samisk og kvensk kirkeliv i Lakselv, Børselv og Karasjok. Her i Šuoššjávri kapell mellom Karasjok og Kautokeino ble det feiret gudstjeneste. (Foto: Den norske kirke)
I Karasjok kirke møter Mienna og mange andre fremmøtte preses Olav Fykse Tveit, biskop i Nord-Hålogaland Olav Øygard og andre representanter for kirkeledelsen. De er på et firedagers besøk til Lakselv, Børselv og Karasjok for å lære mer om konsekvensene av fornorskingspolitikken mot samer, kvener og skogfinner som sannhets- og forsoningskommisjonen har dokumentert.
– Jeg har måttet jobbe med joiken for å være trygg. Og jeg har fått støtte fra vår tidligere biskop og flere prester og ikke minst fra familien, min eadni-mor og áddjá-bestefar. Min áddjá-bestefar sa: når du joiker med kjærlighet i hjertet ditt er det ikke synd. Fortsatt joiker jeg og synger salmer, slik vi gjorde hjemme hos mor og far.
– Joiken skal ingen få ta fra meg, sier Mienna.
Rovdrift på naturen
Mienna sitt ellers åpne og inviterende ansikt, strammer til når hun snakker om manglende tillit til myndighetene:
– «Den rike har to romper» er et samisk ordtak jeg ofte tenker på. Med «den rike» mener jeg de som har makt, de i posisjoner og de med kapital, også staten. De rike vil ha mer og blir aldri mett. Vi ser en rovdrift på naturen og skeivfordeling av ressurser som går ut over folks helse og trivsel, primærnæringer og plante- og dyrelivet, sier hun.
Hun mener politikerne bør sette seg inn i sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.
– Vindturbiner, kraftkabler, dumping av gruveslam i fjordene og gruveplaner bidrar også til tillitsbruddet. Jeg lurer på om Stortings- og regjeringsmedlemmene har åpnet rapporten som Sannhets- og forsoningskomitéen la frem? Det virker ikke som at staten er villig til å lytte og lære, slik kirken er. Staten tar mer og mer og det går på bekostning av næringer som lever i pakt med naturen.
– Viktig å høre ulike perspektiver
Biskop i Nord-Hålogaland Olav Øygard lytter til historiene som Mienna og andre deler denne ettermiddagen i Karasjok kirke – Kárášjoga kirku.
– Forsoning handler ikke om at en skal forsone seg med å ha et vanskelig utgangspunkt. Det handler om at vi skal jobbe sammen – norske, samiske, kvenske, skogfinske – om hvordan vi kan leve godt sammen i dette landet, sier han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
MØTTE SAMETINGSPRESIDENTEN: Biskop i Nord-Hålogaland Olav Øygard, leder i Samisk kirkeråd Sara Ellen Anne Eira og preses Olav Fykse Tveit møtte sametingspresident Silje Karine Muotka om oppfølging av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. (Foto: Den norske kirke)
Øygard fortsetter: – Det er viktig å høre ulike perspektiver. Selv om jeg ikke skal gripe inn i politikkens verden, mener jeg kirken har en viktig rolle som pådriver og tilrettelegger for åpne og ærlige samtaler om det som er vanskelig.
– Og hvis noen skulle være i tvil: som biskop har jeg ingenting imot at det joikes i kirken. Men jeg er opptatt av at menighetene selv skal få bestemme om de ønsker joik eller ikke i kirken. Det er opp til menighetsrådet, og de som har åpnet for det har min fulle støtte, avslutter Nord-Hålogalandsbiskopen.