Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Se sorgen, hjelp den sørgende

Døden angår alle, og alle mennesker vil oppleve sorg. «Førstehjelp ved sorg», som nå lanseres i kirken, er en samling med tanker, råd og konkrete tips til hvordan man kan være til stede som et medmenneske for en som er i sorg, skriver biskop Helga Haugland Byfuglien, preses i Bispemøtet.

Les mer om førstehjelp ved sorg

----

Døden angår alle, og alle mennesker vil oppleve sorg. Sorgen er en konsekvens av å elske og leve nær noen andre. Døden er brutalt endelig, livet på jorden er slutt. Den skaper et fravær som aldri kan fylles igjen. Det er en adskillelse som er permanent. Det finnes ingen fasit på hvordan sorg er, eller hva det vil si å sørge. Begrepet «normal» sorg inneholder et stort spenn av reaksjoner og følelser. Sorgen har mange ulike ansikt.

Å sørge kan være utmattende. I sin bok «En sorg som min» beskriver C.S. Lewis det som «sinnets monotone tredemøllemarsj omkring ett emne: jeg lever hver dag i sorg, og tenker på at jeg lever hver eneste dag i sorg». 

Kirken har lang erfaring med å møte mennesker i sorg. Kirken har medarbeidere som nær daglig har kontakt med død og sorg. Den er nærværende der folk bor, og mange har et forhold til sin lokale kirke og prest. I kirken er det lav terskel for mennesker i sorg og andre som strever. Ingen trenger henvisning. Alle blir møtt av mennesker som har tid til å lytte, og som tåler sorgen og fortvilelsen.

Tapet av en som står oss nær, er ikke noe vi uten videre legger bak seg. Fraværet vil alltid være der. Der finnes nok ulike strategier for å mestre sorgen. Mye av det handler om egenmestring, og sorg er ingen sykdom. Men mange vil i tillegg trenge hjelp av andre mennesker. Noen har behov for et profesjonelt hjelpeapparat i en eller annen form. Fellesskap med andre etterlatte, ikke minst i sorggrupper, gir både støtte og trøst. Det kjennes godt å dele erfaringer og oppleve å bli forstått. Viktigst er allikevel familie og venner, og andre som utgjør et nettverk rundt den sørgende. 

Sorg er også ensomt. Mange sørgende har opplevd at folk trekker seg unna. Selv kolleger og bekjente er ofte redde for å gjøre eller si noe feil i møte med sørgende. Det kan være ment som omsorg for den som er i sorg, men oppleves ofte som et fravær som forsterker den sørgendes følelse av å være alene. «Førstehjelp ved sorg», som nå lanseres i kirken, er en samling med tanker, råd og konkrete tips til hvordan man kan være til stede som et medmenneske for en som er i sorg.

Du finner rådene her: kirken.no/sorg

To viktige stikkord for hvordan man skal møte mennesker i sorg er nærvær og tid. Den sørgende trenger å kjenne at han eller hun ikke er alene. Når man tar kontakt med sørgende, er sjansen for at det blir tatt godt imot langt større enn det motsatte. Noen ganger er det nettopp et menneske som ikke tilhører den innerste kretsen, som kan bringe noe nytt inn en vanskelig situasjon. Mennesker i sorg trenger ofte et glimt av normalitet i en situasjon der tilværelsen er snudd på hodet, en «pause» i sorgen. Der kan ulike mennesker i nettverket rundt bidra på hver sin måte. Det viktige er at den sørgende trenger nærvær.

Den sørgende trenger også tid. Sorg går ikke over, den endrer bare karakter. Den sørgende trenger nærværet også etter at det har gått en stund. Den første tiden etter et dødsfall er preget av sjokk, uvirkelighet og mange praktiske oppgaver, og man klarer ofte ikke helt å ta inn det som har skjedd. Når dette har lagt seg, går tapet virkelig opp for en, og sorgen og savnet slår over en som en forsterket bølge. Da er det gjerne også blitt stillere, ikke så mange som møter opp med omsorg og praktisk hjelp. Da er det viktig at det fortsatt er noen som tar kontakt og spør hvordan det går, noen som ikke forventer at man er ferdig med å sørge. 

Den sørgende vil møte dager som er spesielt utfordrende, ofte merkedager og høytider. Da vil det vil være godt med noen som viser forståelse for at det er særlig tungt. Den sørgende trenger noen som våger å minnes den som er død, og som viser at han eller hun ikke er glemt. Allehelgensdag har utviklet seg til å bli en god minnedag, som også kan være en anledning til å vise omsorg for dem som står igjen.

Kirken formidler en tro og et håp om at der er noe i vente etter livet på jorden. Kjærligheten er sterkere enn døden. Vi håper å se våre nærmeste igjen. Hvordan det skal skje, vet vi ikke. Bibelen beskriver det som en fullkommen glede. Vi kan holde fast på løftene vi er blitt gitt gjennom Jesu gjerning. Vi kan tro på et himmelrike som et godt sted i Guds nærvær. Kirken tror at der blir relasjoner gjenopprettet i godhet. Og «han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Biskop Helga Haugland Byfuglien, preses i Bispemøtet