Arven fra Hans Nielsen Hauge

I år er det 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. Store deler av norsk kristen-, organisasjons-, samfunns-, og forretningsliv bærer i dag arven fra Hauges liv og virke videre.

I 2021 er det 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født (3. april 1771 - 29. mars 1824). Han var én av de som gikk foran og viste vei i Norge før 1814, var lekpredikant og industrigründer. Foruten å vekke folk til en personlig kristendom, fikk haugebevegelsen betydning for det økonomiske og sosiale liv og for den politiske bondereisningen på 1800-tallet. Store deler av norsk kristen-, organisasjons-, samfunns- og forretningsliv bærer i dag arven fra Hauges liv og virke videre.

Hans Nielsen Hauges liv deles gjerne inn i tre perioder:

  • 1796-1804, reiseårene (fikk tilhengere over hele landet)
  • 1804-1814, fengselsårene (dømt for brudd på løsgjengerloven,
    handelsloven, trykkefrihetsloven og konventikkelplakaten)
  • 1814-24, gjenoppbygging av sosial posisjon og åndelig lederskap av
    vekkelsen (kjøper gården Bredtvedt i 1817 i Aker. Gravlagt ved nåværende
    Gamle Aker kirke i Oslo).

 

Hauge og kirken

Hauge hadde ikke noe ønske om å danne et eget kirkesamfunn. Tvert imot formante han sine tilhengere om å holde seg til statens religion. Det vil si til den evangelisklutherske lære, den kirkelige forkynnelse og sakramentsforvaltning. Han banet imidlertid vei for en erkjennelse av lekfolks medansvarlighet for utviklingen av det kristne livet innenfor kirkens ramme. Virkningshistorisk sett skapte Hauge en mentalitetsrevolusjon for individet – i god luthersk ånd – gjennom å hevde at ethvert
menneske kunne stå oppreist innfor og å tale direkte med sin Gud.


Kvinnene i haugebevegelsen

I den haugianske vekkelsen spilte kvinnene en betydelig rolle ved at de fikk være med og sette sitt preg på bevegelsen. Helt fra de tidligste årene opptrådde de ikke så rent sjeldent som talere. I Hauges bok, Om de Religiøse Følelser og deres Værd, kan vi lese 18 selvbiografier av haugianere. Hele syv av disse er av kvinner. Den betydeligste blant dem er Berthe Canutte Aarflot fra Sunnmøre. Hennes hjem ble et kultursentrum, og hun var et mønster for hvordan en kristen hustru og husmor skulle være. Hun skrev blant annet religiøse dikt. Hennes samlede skrifter inneholder salmer, bønner og brev. Skriftene utkom i fem små bind i Bergen 1856-62 under tittelen Smuler til Næring for Livet i Gud.

Andre fremtredende kvinner i haugebevegelsen er Karen Odland som var en betydelig taler ved oppbyggelsesmøter i Bergen. Randi Andersdatter Solem var trønder og holdt samlinger i Trøndelagsbygdene. Hun ble beskrevet som livlig, intelligent, slagferdig og med vide interesser – blant annet for teologisk litteratur.


Forsamlingsfrihet

Haugebevegelsen kom til å bety en frigjøring av mennesket og en anerkjennelse av vanlige menn og kvinners nådegaver, slik disse er omtalt i Bibelen. Dette var imidlertid ikke akseptabelt i henhold til Konventikkelplakaten. Den forbød lekpredikanter å avholde gudelige forsamlinger (konventikler) uten sokneprestens godkjennelse. Dersom forsamlingen bare bestod av menn, var det nok å melde fra til presten. Dersom det var en kvinneforsamling, skulle presten være til stede. Det var altså lov å ha slike forsamlinger, men ikke å ha omreisende lekpredikantvirksomhet og inngripen i prestens embetsområde. Loven ble opphevet i 1842 og la grunnlaget for forsamlingsfriheten i Norge.


Konventikkelplakaten og dissenterloven

Hittil hadde prestestanden vært en sentral moralsk premissleverandør, men med opphevelse av Konventikkelplakaten og Dissenterloven kom en åndelig frigjøringsprosess og en religiøs fornying som ga prestene en svakere stilling. Loven signaliserte en oppløsning av statens enhetskultur. I menighetene ble presten nå ‘gitt autoritet og makt’ – ikke av kongen i kraft av å være embetsmann –, men av folket/menigheten som frivillig underordnet seg presten i tillit til hans kristelige personlighet. På denne tiden viker vanekirkegangen for fremveksten av såkalte nattverdsmenigheter.


Sosialt- og samfunnspolitisk engasjement

De haugianske kristne dannet kjernen i kristenfolket i Norge, men flere av dem var også engasjert i de politiske og sosiale oppgavene samfunnet stod overfor første halvpart av 1800-tallet. John Hansen Sørbrøden fra Berg ved Halden, Ole Apenæs fra Jarlsberg og Christopher Hoen fra Eiker var alle på Eidsvoll i 1814. På det første overordentlige storting samme høst møtte minst fire haugianere. Ole T. Svanøe fra Sunnfjord og Michael Grendahl fra Trondheim  er to av dem. Blant disse er Grendahl den betydeligste haugianske politikeren. Opphevelse av Konventikkelplakaten var deres kjernesak på Stortinget. Her dannet de også kjernen i bondeopprøret. Dissenterloven, som ble sanksjonert 16. juli 1845, ivret derimot ikke haugianerne uten videre for. Det skyldtes nok at verken Hauge eller haugianerne ønsket å etablere et eget kirkesamfunn. Dissenterloven åpnet for fri religionsutøvelse for kristne utenfor statskirken, men noen restriksjoner fulgte med: dissentere hadde ikke fulle borgerrettigheter, og de ble pålagt en del spesielle plikter. Loven var virksom frem til den ble erstattet av lov om trudomssamfunn og ymist anna i 1969. Jødeparagrafen ble stående. Grunnlovsendringen for denne paragrafen kom ikke før 13. juni 1851 etter iherdig arbeid fra blant annet Henrik Wergeland og Andreas Munch.


Forsamlingsfrihet og foreningsdannelse

Med opphevelsen av konventikkelplakaten kom forsamlingsfriheten i Norge. Det som først var en vekkelsesvirksomhet i europeisk kirkehistorie, ble vel så mye foreningsdannelsens tidsrom i første halvpart av 1800- tallet i både Europa og Norge. Haugebevegelsen er den ene av tre store bevegelser på 1800-tallet som ble folkebevegelser. De to andre er Thranebevegelsen med Marcus Thrane som leder, og Bondebevegelsen med Søren Jaabæk som leder. I Norge foregikk fremveksten etappevis og hadde ulik orientering:


• ca.1840-53, et byfenomen som hovedsakelig dreide seg om ulike lag med
religiøst, etisk eller humanitært formål, men også forskjellige yrkesforeninger
hvoriblant Thrane-bevegelsen befant seg. I denne perioden stod hovedsakelig
embetsmenn og kondisjonerte for ledelsen


• ca.1865-73, for det meste et bygdefenomen hvor bondevennsbevegelsen og
ulike motforeninger ble til


• 1879-84, foreningsaktiviteten sentraliseres igjen til byene, men preges nå av å
være landsomfattende. Nå kom partiene og arbeiderbevegelsen for fullt, men
også kvinnesaksforeningene

Samtidig med denne utviklingen får man en strukturell endring av samfunnet fra 1750 til 1850; omtalt som den industrielle revolusjon. Dette skjer først og fremst i Europa, men etter hvert også i Norge. Industrialiseringen førte til økt behov for kunnskap, men den krevde også mer arbeidskraft. Dette sammen med dårligere livsvilkår på bygdene gjorde at folk strømmet til byene. Borgerskapet fikk nå større innflytelse på samfunnslivet samtidig som en ny samfunnsklasse ble skapt: arbeideren.


Nye bånd knytter mennesker sammen

Folks flytting fra bygdene inn til byene muliggjør en ny start for enkeltmennesket fordi slektsbåndet, lauget, tilhørighetene til grenden ble slakket på og/eller brutt. Vel så sterkt var likevel behovet for å samles sammen med likesinnede. De nye båndene var enten av religiøs, sosial eller politisk karakter. Slik kom organisasjons- og foreningslivet til å bli en del av hamskiftet fra selvbergingshushold til pengehushold. Haugianerne var sentrale aktører på alle disse områdene enten det gjaldt sosialt engasjement, skolevesen, sosialforsorg eller avholdsarbeid. Fra et folkepedagogisk ståsted, fremmet foreningsdannelsene i Norge på 1800-tallet, et demokratisk tankesett i befolkningen. I disse foreningene ble saker av felles interesse diskutert og problemer belyst. Folk lærte å lytte og å tale til rett tid, men også å ta ansvar for styrer og komiteer. Våre politiske partiers fremvekst mot slutten av 1800-tallet, ble opprettet etter mønster fra de kristne og kulturelle bevegelsenes organisasjonsapparat.


Skolegang var lenge ensbetydende med konfirmasjonsforberedelse

Skolevesenet var ett av områdene haugianerne engasjerte seg i på 1800-tallet. Norsk skolehistorie har nær tilknytning til kirkens dåpsopplæring og konfirmasjon. I 1736 ble konfirmasjon gjort obligatorisk. Som følge av det, kom skoleloven av 1739. Den innebar skole for alle. Plikt om konfirmasjon ble opphevet først i 1912. Formålet med skolegangen var å gi barna undervisning i kristendom, slik at de kunne bestå prestens overhøring ved konfirmasjonen. Ved konfirmasjonen bekreftet de unge selv sin tilhørighet til kirken, men konfirmasjonen var også ‘inngangsbilletten til arbeidslivet, ekteskapet og deltakelse i samfunnslivet. Obligatorisk konfirmasjon for både jenter og gutter er en viktig milepæl i norsk
likestillingshistorie. Fra 1889 skiftet skolen navn til folkeskole. Det var ikke lenger noen regel om at konfirmasjonen avsluttet skolegangen, men skolestyret kunne selv bestemme om de ville avholde eksamen for elevene. På bakgrunn av grunnskoleloven av 1969 er kirkens dåpsopplæring ikke lenger skolens ansvar, men kirkens. Trosopplæringsreformen i 2003 og innføringen av RLE-faget i norsk skole fullførte denne utviklingen.


Organisert kristen diakonal virksomhet vokser frem

Fra gammelt av var det slektens ansvar å ta vare på de som trengte omsorg og underhold. Dette var nedfelt i Gulatingsloven, Frostatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov. Hadde man ikke slekt som kunne hjelpe, gikk man på legd. Det vil si at bøndene innen et sogn hadde plikt til å ta imot en eller flere fattige for en viss tid. I hvert sogn var det fem valgte bønder sammen med presten som påså at regelen ble overholdt. Dette er opprinnelsen til fattigstyret som utgjorde fattigkassen. Det kommunale utvalget som administrerte kommunens forsorgsvesen hjemlet i lov om fattigvesen av 20. september 1845. I denne sammenheng er det interessant at man utover i 1850-årene ser at haugebevegelsen skifter karakter. Flere representanter derfra går inn i indremisjonsbevegelsen som nå ser dagens lys. Foreningen for den indre Mission i Christiania (Skiftet senere navn til Oslo Indremisjon. I dag bærer institusjonen navnet Kirkens Bymisjon). ble opprettet i 1855 med Gisle Johnsson som formann. Det var denne institusjonens ledelse som tok initiativ til å opprette et Diakonisse-hus (Nåværende Lovisenberg Diakonale Sykehus). med Norges første sykepleieutdanning i 1868 hvor Cathinka Guldberg ble forstanderinne. Diakonissene satte spor etter seg ikke bare i kraft av sykehusvirksomhet, men også gjennom menighetens fattigpleie og sykepleie og det øvrige mangfoldet av kristent sosial- og omsorgsarbeid som vokste frem andre halvpart av 1800-tallet.


Kirke, kunst og kulturliv

Kirken, kunsten og kulturlivet var under 1800-tallet sentrale samfunns- og kulturbyggende aktører som bidro til å gjøre Grunnloven til et levende og aktuelt verdigrunnlag for Norge som nasjon. I markeringen av 250 år i 2021 for Hans Nielsen Hauges fødsel inviterer Tidemands verk Haugianerne og ny lov om tros- og livssyn til en samfunns-, kirke- og kulturhistorisk refleksjon omkring hva det innebærer for oss i dag at §2 i Grunnloven sier: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

 

Hauge-arrangement 2021

Markering av 250-årsdagen - 3.april for 250 år siden ble den landskjente predikant og samfunnsbygger Hans Nielsen Hauge født. I dette intervjuet forteller sosiolog og forsker Linda Haukland i samtale med sokneprest Kyrre Kolvik om Hauges liv og virke. Intervjuet blir publisert 3. april på Youtube og Facebook-siden til Sør-Hålogaland bispedømme.

Haugespelet 2021 - Eit jubileumsspel i Hans Nielsen Hauge sine fotspor
– 250 år etter hans fødsel. Premiere 3. april. Les mer på Stavanger bispedømmes nettside

Vil du strikke Haugesokken? Nasjonal strikkekonkurranse som Norges Husflidslag arrangerer sammen med Bymuseet i Bergen, Samarbeid Menighet og Misjon, Kystmuseet i Øygarden og Bjørgvin bispedømme. Les mer på Hauges mindes nettside.

Frokostmøte om Hauge - Onsdag 14. april kl 08.30-09.30 inviteres det til digitalt frokostmøte. I panelet deltar Trygve Riiser Gundersen, Kristin Tjelle og biskop Solveig Fiske. Samtalen ledes av politisk redaktør i Vårt land, Berit Ålborg. Frokostmøtet er gratis og uten påmelding, du kan følge det på Youtube her.

 

Kontaktinformasjon til kulturrådgivere finner du her.

 

Ressursmiljøer for arrangører

Hauges minne
Kontaktperson: Hans-Petter Thøgersen
E-post: hp@kulturv.no
Telefon: 90 95 03 10

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på "Oppdater samtykke". Evt. klikk på "Godta alle cookies" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"