Kjære Rose, kjære kona mi.
Deres Majestet. Kjære alle.
Se Susanne Sønderbos minnetale her (tidskode 41 min)
I år 2000 spurte TV-mannen Arve Juritzen Rose om hun ville ta til Jerusalem med ham og et TV-hold og gjøre fire TV-programmer om Jesu liv. Rose sa flux ja, og det ble fine programmer. På et sted midt imellom noen sauer spør Arve: «hva er det viktigste sitat i Bibelen for deg, Rose?» Jeg så det på TV og var spent på svaret. Så svarte Rose med sin rolige stemme: «Større kjærlighet har ingen enn den som setter livet til for sine venner». (Joh 15,13)
Det var spesielt, var min første tanke! Men da jeg siden da har vært så tett på Rose og fulgt hva der hendte henne, forstår jeg det bedre. Rose har vært en fighter for rettferdighet, likeverd og retten til å være menneske lige meget hva.
Hun har hatt motbør fra konservative og fundamentalistiske krefter i samfunnet og kirken. Det er ikke til å tro at hun fikk denne mottagelsen da hun kom på sitt første bispemøte. Velkomsten lød: «Du må huske hvilken smerte du er for Den norske Kirke». Hvorfor var det ingen biskoper som protesterte? Det var en ukristelig påkjenning.
Rose klagde ikke mye over dette hjemme. Men hun skrev. Og jeg har lyst til å dele dette med dere ved å sitere henne:
«Å være uønsket er ikke lett. Det har tatt meg lang tid å bearbeide det. Jeg grudde meg i flere år for å dra på bispemøtet. Kanskje henger det sammen med barndomsminner. Å komme til Norge etter krigen med tysk far og tysk språk var ikke lett. Det måtte snarest skjules og forties. Jeg kan godt huske at jeg ble hysjet ned på trikken når jeg prøvde meg på det norske språket men med tysk aksent», skriver Rose. Hun fortalte at den språklige avlæringen skjedde i løpet av et par måneder. Men smerten over det hun hadde reist fra kunne ikke avlæres.
Om frykt og mot
Hun fortalte også at hun fortere enn fortest skulle bli norsk nordmann. Fortere enn fortest skulle hun bli alminnelig biskop, noe så nær som en mannlig som mulig.
Men kjønnet lar seg ikke fornekte. Det kan du heller ikke noe for. Derfor er det uendelig sårbart når du blir angrepet på grunn av ditt kjønn.
Rose trodde hun var blitt tykkhudet etter de første årene som kvinne og prest, men slik var det ikke.
Jeg har fått mange hjertelige hilsener siden Rose døde, og det har gjort godt. En sms fra en ansatt i kirkelig regi skrev noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Der sto det: «Vet du, alle disse store flotte ord om Rose – jeg undres om de forstår alt det det har kostet henne, hvor ofte hun har gruet seg....det er det få som vet, men vi vet det.»
Mange sier at Rose var modig. Og det var hun. Men hva er mot..?
Jo, mot er å kjenne frykt og likevel fortsette fremover.
Betalte en høy pris
Rose har egentlig levd under stress - mye av livet sitt, selv om hun har virket rolig utadtil. Stress – også latent stress, sliter på kroppen, på blodtrykket.
En medisinsk undersøkelse fra 2013 handler om stress og demens: «kvinner som i årevis har vært utsatt for stress og belastninger, kan utvikle en vasculær demens».
Det ble prisen for Rose´s engasjement.
Rose ble syk i 2005.
Selv om hun var preget av svekkelse, hadde vi et godt liv på vår måte. Det var godt for Rose – og for meg – å bygge et hjem sammen. Med vår lille hund Trixi, var vi en familie på tre ;) Vi reiste mye, vi var to ganger på Svalbard, og prøvde både snescooter og hundeslede. Og vi var innom de fleste andre nord-atlantiske øyene. Vi kjøpte oss bobil og gjorde mange reiser rundt i hele Scandinavia og mye av Europa. For når man har en bobil, er det ikke noe man kan glemme ;)
Vi skrev også et par bøker sammen. Da satt vi på hver vår side av kjøkkenbordet og inspirerte hverandre. Prest og klovn. Og en bok om drømmer. Det var gøy!
Kjærligheten opphører aldri
Men ting ble verre. Sykdommen utviklet seg sakte. Heldigvis var ikke Rose alene, vi var jo sammen. De siste syv årene har jeg lært mye om menneskeverd og om hvert enkelt menneskes faktiske verdi. Det har Rose holdt mange foredrag om: Næfæs (hebr) som betyr det hele menneske.
i disse år har Korinterbrevets Kjærlighetens høysang for meg fått en ny mening eller dypere betydning. Kjærligheten opphører aldri: hjertet blir ikke dement. Profetiske gaver skal forsvinne. All kunnskap skal forsvinne. Rose har vært meget meget intelligent. Spesialist i gammeltestamentet og hebraisk – og det forsvant. Stykkevis forsvant det.
Men verdien av et menneske ligger ikke i kunnskap, men i kjærligheten til den andre.
Og den hadde Rose mye av. Noe av det siste Rose sa til meg før hun kom inn i morfinens døs var; «Du er skatten min». Den setningen skal bære meg i mange år fremover.
En av de lange våkedager i siste uke falt det meg et ord inn av Exupery, Den lille prins: «det er den tiden du bruker på din rose, der gør den kostbar». Så Rose er en kostbar Rose for meg.
Livet er ikke en dans på roser.
Men å danse med Rose har vært livet for meg.
H.M Dronning Sonja deltok i begravelsen. Foto: Heiko Junge/NTB