Prekenens dilemma på første påskedag er at den skal være en herold for et budskap som er langt større enn de ord vi har tilgjengelig. Derfor må vi la skråsikkerheten fare, og heller preke slik at vi gir en anelse av hva oppstandelsen åpner av nye perspektiver for et menneskeliv her på jorden.
Karen Armstrong, britisk religionsforsker, ble 30.04.17 intervjuet i Vårt Land. Der åpnet hun for en forståelse av troen som noe langt mer enn fastholdelse av sentrale setninger i troslæren. Om dette er riktig kan aldri første påskedag bare gjøres til den dagen vi har skrevet ferdig trosbekjennelsen for den kristne kirke. Vi har så vidt rukket å skrive utkastet til første kapittel.
Da Karen Armstrong ble spurt: «Hva er tro?», svarte hun: «Tro betyr ikke å akseptere bestemte trossannheter. Ordet som er oversatt med tro i vårt nye testamente, betyr overgivelse og forpliktelse. Jesus ber oss ikke om å tro på dogmet om treenigheten, men forlate alt for å leve et nytt liv»
De kvinnene som gikk til graven fikk møte den tomme grav og høre engelen fortelle hva dette betydde. Da var avsparket gitt. For de skulle få se med egne øyne at han var oppstått om de bare gikk dit de fikk beskjed om å gå. Derfor handler det på denne dagen mye om nettopp overgivelse og forpliktelse. Gjennom det skapes det en ny forståelse av hva det er å være menneske: Leve i samsvar med en eksistensgrunn som gir deg de krefter du trenger og det mot du må ha for også å gå de vonde dagene i møte. For dødskreftene i deg og omkring deg behøver ikke lenger å begrense ditt handlingsrom som mennesket. Oppstandelsen gir deg sikkerhet nok på at du fra nå av kan leve sammen med Gud for resten av ditt liv her på jorden – og siden i evigheten.