Jeg er veldig glad for at den kristne kirke har valgt å sette beretningen om vandringen til Emmaus som hovedtekst på andre påskedag. Det understreker hvor viktig den broderlige samtale alltid har vært og vil være. For meg er derfor beretningen om Emmausvandrerne nesten som en program-erklæring å regne: Skal du få tak i hva troens innside er i dag, så må du finne deg en samtalepartner og lytte like mye til han/henne som de kan lytte til deg.
Fortellingen om de to som ikke kunne forstå hva som nå hadde skjedd med Jesus, er som skåret ut av et refleksjonsnotat om hvordan jeg skulle ønske at våre folkekirkemenigheter kunne fungere. Samtalen dem imellom må ha vært full av spørsmål. Slik er det også i dag. Muligheten til å være ærlig på alt det de lurte på, økte med mange prosent da Jesus kom og gikk sammen med dem på veien.
Det var godt at de fikk følge på veien. For mange er dette selve grunnkonsekvensen av hele påskebudskapet. Vi skal aldri behøve å gå alene lenger. Undringen over hva livet består av, er det viktig at vi bruker tid på. Men vi må ikke reflektere oss bort fra kjernen – selve det at Gud går her på jorden.
I julen feirer vi at Gud ble menneske gjennom Jesus Kristus. I påsken feirer vi at Gud ikke bare satte noen spede spebarnsavtrykk på jorden, men at han som den oppstandne har åpnet regionkontor nær det stedet hvor du bor. Der er han alltid tilgjengelig, for samtale, veiledning og trøst.