Jeg har nettopp fått en overraskende og verdifull gave. Det er familiealbumet mine oldeforeldre fikk i gave julen 1901. Min bestefar døde før jeg var konfirmant, men jeg husker ham godt. Som voksen har jeg gjort meg mange tanker om det livet som ble hans. Det var rart å nå få se konfirmantbilde av ham. Lite visste han den gang om at han skulle bli enkemann to ganger og oppleve to verdenskriger, men han visste nok at han skulle bli fisker som sin far.
Albumet med alle sine bilder har satt i gang mange tanker om hva som ga dem livsmot? Hva var drivkraften midt i all motgang, usikkerhet og slit? Hvor hentet de kreftene fra? Pappa fortalte om julefeiringen. Jeg skjønte tidlig at den – i all sin enkelhet – betød veldig mye.
Det er noe med ordene og salmesangen som bringer Gud nær. Gudsnærværet som gir lys i en mørk tid. Lyset som bryter mørket og tenner håp – og tro.
«Deilig er jorden» er salmen som synges og spilles mest gjennom hele desember. Jeg blir både rørt og høytidsstemt når den får avslutte en konsert eller gudstjeneste, og alle synger med. Den setter ord på både håp og tro. Håpet om – og troen på – Guds nærvær hos oss i alt som møter oss gjennom livet.
Salmen ble skrevet som en fredssalme; en reaksjon på all tragedien på slagmarken, av en som hadde gjennomlevd to kriger og før den tid mistet både foreldre og søsken. Det er mange i dag med tilsvarende erfaringer.
Jo mørkere tilværelsen er, desto større betydning får julens budskap. Vi vet ikke hvordan livet blir, men vi er ikke overlatt til oss selv. I mørket, angsten og nøden, er Gud.
«Menneske, fryd deg! Oss er en evig Frelser født!»
Velsignet jul.
Biskop Ingeborg