Allehelgensdag

    Då såg han opp, feste auga på læresveinane sine og sa:
          «Sæle de fattige!
          Guds rike er dykkar.
    ²¹ Sæle de som no svelt!
          De skal mettast.
          Sæle de som no græt!
          De skal le.
    ²² Sæle er de når folk
          for Menneskesonen skuld hatar dykk,
          støyter dykk ut og spottar dykk
          og kastar namnet dykkar frå seg som noko vondt!
    ²³ Gled dykk på den dagen og hoppa av fryd,
          stor er løna dykkar i himmelen.
          Det same gjorde fedrane deira med profetane.

Luk 16,20-23

-----------------------

Allehelgensdag

En dag for alle helgener.

En dag for alle som har betydd noe spesielt.

De som har gått foran.

Som vi kan få lære av, blir inspirert av.

De trenger ikke nødvendigvis være helgener eller saligkåra.

Det kan være ganske alminnelige hverdagsmennesker som har betydd noe spesielt for oss.

Som vi strekker oss mot. Som vi ser opp til. De som har gjort noe med oss. Berørt oss. Inspirert oss.

Allehelgensdag er en dag for å hente fram noen av disse menneskene. Eller hente fram minner - til ettertanke og videre inspirasjon. Det er en dag for å minnes om at vi er et stort fellesskap bestående av alle de hellige alminnelige, også de som ikke lenger lever blant oss. Et fellesskap bestående av både de som har gått foran i tiden, og oss som er på vandring nå. En dag å minnes om at når vi feirer nattverdfellesskap, så kneler vi ned på alterringen – som ikke bare er den halvsirkel som vi ser. Å minnes om at den andre usynlige delen av denne alterringen representerer de som har gått foran, den himmelske kirke. Så de som har gått foran, de som ikke lenger er blant oss på jorda - både de som har blitt saligkåret og de som ikke har det, har vært og er fremdeles en viktig del av vårt kirkelige fellesskapet.

Noen av disse menneskene som har gått foran har betydd mye for mange. Noen huskes av mange. Andre har jobbet mer i det stille og innenfor husets fire vegger. Jeg har hatt mange begravelser, av kvinner og menn, som har lagt igjen gode og dype spor hos sine nærmeste. Kanskje var de ikke kjent av andre enn sine aller nærmeste, men de hadde lagt igjen både gudstro og framtidshåp i menneskene rundt seg.

Allehelgensdag er en god dag for ettertanke.

En dag for å tenke gjennom hvem som har betydd mye for meg opp gjennom livet. Også er det en dag for å tenke etter hvem jeg ønsker å være, hvordan jeg ønsker å være. Hvilke spor vil jeg etterlate meg?

Vi som er i kirka i dag, har i alle fall en ting felles.

Og det er at vi er mennesker. Vi er ikke helgener. Eller engler eller halvguder. Vi er mennesker. Livene våre har rammer og begrensninger. Rundt oss. Og i oss.

Sånn er det å være menneske. Vi har våre begrensninger.

Ingen av oss gjør bare godt. Ingen av oss tenker og føler bare godt. Ingen av oss tar bare kloke valg.

Vi er mennesker. Mennesker - med begrensninger og rammer og gjerder og personligheter og historie og gener og miljø – og alt det. Alt det vet Gud om. Gud blir kanskje mange ganger mindre overrasket over at vi oppfører oss som mennesker, enn vi selv.

Mange av oss stiller krav til oss selv som om vi nærmest skulle være Gud, og ikke mennesker.

Fra Bibelens første blad så kan vi lese om mennesker som higer etter å bli noe mer, etter noe større. Mer enn bare et menneske. Det går sjelden bra. Og det er ikke nødvendig heller, for å kunne bli en helt, eller et forbilde. For å kunne bli en som betyr noe for andre. For å være en som minnes i takknemlighet og som lærer oss andre noe om å leve som menneske.

Når jeg tenker etter på hvem som har betydd mest for meg, så er det jo ikke de uten flekker. Men det er de som har anerkjent sine begrensninger og anerkjenner at de er mennesker, som har betydd mest for meg.  De er ikke perfekte. Ikke en gang uten skyld. Men de er troverdige. Det er de som er integrert, som seg selv, med plass for flere enn seg selv og sitt eget, som har betydd mest for meg. De som ikke har prøvd å lage en flott fasade, men som snakker sant om at livet ikke bare er godt. De som har gått på trynet, men som viser at det går an å reise seg igjen, og gå videre uten å forgå av skam.

Bibelens historier er heller ikke laget av glanset papir med fortellinger om glansbildemennesker.

Vi møter Adam og Eva som går rett på trynet.

Vi møter Moses – drapsmannen som blir den store frigjøringshelten.

Vi møter David – som ikke klarte å styre seg for den vakre Batseba, og som får Urias blod på sine hender.

Vi møter Peter - som er stor i kjeften helt til han får kniven på strupen – da banner han på at han ikke kjenner Jesus.

Vi møter Thomas som tviler på hele oppstandelsen.

Vi møter Paulus som har forfulgt de som trodde annerledes enn han selv.

Men dette er mennesker som Gud er glad i, som mennesker med alt dets vesen. Mennesker som til tross for både begrensninger, synd og skyld har vært brukt i Guds tjeneste. Mennesker som har gått foran og banet vei for de som har kommet etter. Mennesker som kan bety noe for oss andre.

Salige er dere fattige, dere som er sultne, dere som gråter, dere som blir hata og håna, sa Jesus. Det trenger ikke se så pent og pyntelig ut. Det trenger ikke være så stort og flott og flinkt.

Du skal få slippe å dra deg etter håret for å bli en annen enn det du er. Ingen av oss blir salige av oss selv. Ingen av oss blir salige av noen annen grunn enn Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Allehelgensdag er en dag for å anerkjenne vår egen menneskelighet.

Tåle oss selv. Være rause med oss selv. Og å minnes og lære av dem som har gått foran.

Men framfor alt handler allehelgen om å takke Han som ble menneske som oss – han som virkelig gikk foran og banet vei, veien for å være menneske i verden og samtidig i relasjon med Gud.

For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. (Hebr 4,15)

Ære vere Faderen, Sonen og Den heilage ande som var, er og vera skal ein sann Gud frå æve og til æve.