Vi har kommet til tredje søndag i adventstiden. Tre av fire lys er tent, og det er faktisk bare en uke igjen til julaften. I dag så er det jo julesangene som er i fokus i dagens gudstjeneste. Og mange av oss har jo sikkert sunget julesanger en god stund allerede, noen tyvstarter jo litt og begynner med julesanger allerede i november.
Det er ingen tvil om at julesangene har en vesentlig plass for mange når det kommer til jula. For mange så er det disse kjente og kjære sangene som er de viktigste faktorene for å komme inn i den skikkelig julestemning.
Og vi har nok alle en eller annen julesang-favoritt. Enten om det er Deilig er jorden eller Deilig er den himmel blå.
For min del så er nok julesangen «Det hev ei rose sprunge» den sangen som for meg står sterkest.
«Det hev ei rose sprunge ut av ei rot så grann. Som fedrane hev sunge: av Isais rot ho rann, og var ein blome blid midt i den kalde vinter ved mørke midnattstid»
Denne tyske julesangen ble skrevet i 1587, med en melodi som stammer fra 1400-tallet. Dette er en av de aller eldste julesangene vi har i vår salmebok. Og denne sangen er liksom litt annerledes enn de fleste andre julesanger, fordi den på en måte går litt bakenfor. Den beveger seg i forkant av det typiske i julens fortelling om dette lille barnet. Gjennom sangens to første vers så beveger teksten seg inn i forventningen som jule-evangeliet er klimaks av. Den beveger seg innenfor profetiene og forventningen om denne rosen, denne kvisten som skal skyte fra Isais rot som Jes 11 beskriver: En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter. Han skal dømme fattige rettferdig, i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet.Rettferd skal være beltet om livet og troskap beltet om hoftene hans.
Sangen beskriver forventningen, skapt flere hundre år før jule-evangeliet. Forventningen om den nye kongen, den store Frelser som skal være en varm og «blome blid» midt i en verden som kan være kald og mørk. Det er sang som peker på forventninger, flere hundre års forventning.
«Om denne rosa eine er sagt Jesajas ord. Maria møy, den reine, bare rosa til vår jord. Herrens miskunnsmakt det store under gjorde som var i spådom sagt.»
Jes 7,14: Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.
Det som skjer på julaften, som jule-evangeliet forteller oss om – det er ikke bare tilfeldigheter. Det er ikke noe som skjer ved en slump. Det er del av en stor fortelling som startet flere hundre år i forveien.
For min del så er det nettopp dette poenget som gjør jule-evangeliet til noe mer enn en søt og fin liten fortelling om et barn som blir født i en stall. Dette er del av noe stort, det er del av Guds frelsesplan for mennesket. Det er del av noe, som ikke bare er ment for å gi oss julestemning, en gang i året. Nei, denne begivenheten er et planlagt vendepunkt i vår historie som har enorme store konsekvenser for hvert enkelt menneske – For det er fortellingen om Gud som blir til menneske og som planter et nytt lys i vår verden. Et lys som har sin forventning og historie helt tilbake fra verdens opprinnelse. Og et lys som skinner for hvert enkelt menneske, som planter håp om fred og som har betydning for oss alle og som vi trenger å minne oss og hverandre på. Og der slutter salmen, i det siste verset – med påminnelsen, takken og den videre forventning – forventningen om Guds frelsesverk for oss og for vår verden.
«Guds rose ljuvleg angar og skin i jordlivs natt. Når hennar ljos oss fangar, ho vert vår beste skatt. Me syng i englelag: No er det fødd ein Frelsar, og natti vart til dag»
Ære være Faderen, Sonen og Den heilage ande som var, er og væra skal ein sann Gud frå æve og til æve