La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste - Preike 21.s i treeiningstida

Preike av Jørgen Skogestad Kleiven

Det står skrive i evangeliet etter Lukas:

19 Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. 20 Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. 21 Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
    22 Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. 23 Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 24 ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ 25 Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. 26 Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ 27 Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham 28 til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ 29 Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ 30 Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’31 Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

Slik lyder det heilage evangelium

 

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Dette er siste del av det som kalles for Frans av Assisis bønn. En bønn som gjenspeiler hva disse tre dagens bibeltekster handler om. For i dag er det en tydelig tematisk sammenheng mellom de tre tekstene – de er alle tekster som peker på tjenerskap og temaer som diakoni, omsorg, kjærlighet og ansvar for fattige og nødlidende.

Bibelen består av en stor mengde av tekster som dette. Tekster som nettopp minner oss om disse tingene – tekster som forteller oss viktigheten av å dele våre ressurser, om å gi til de fattige, ta vare på de nødlidende, og generelt det å tjene hverandre.

Og jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg synes at slike tekster er spesielt utfordrende. Det er tekster som minner meg på noe som jeg jo i utgangspunktet tenker er viktig – men som jeg samtidig synes er vanskelig og utfordrende å gjøre i praksis. Dette er tekster som på en måte rister meg litt. Disse tekstene gir oss ikke ro, og det er nok heller ikke meningen.

xxxx

Det som også er interessant å merke seg er at dette er ikke noen ny tematikk som har kommet til etter velstandsøkningen i vår del av verden. Vi leser jo i dag tekster fra både 5.mosebok og Lukasevangeliet – bøker som er skrevet med flere hundre års mellomrom. Bare gjennom det kan vi se at dette er tematikk som har vært utfordrende for menneskeheten til alle tider. Og tematikken er jo minst like relevant i dag.

Men hvorfor er det sånn? Hvorfor må vi stadig minnes på å ha omsorg for de nødlidende og fattige? Hvorfor er det ikke en selvfølge for oss?

Vi mennesker bruker alltid ulike strategier for å håndtere livet, både det gode det byr på, og det som er mer utfordrende. Vi har også en tendens til å holde fast på innarbeidete mønster, med mindre vi tar aktive oppgjør med dem og bevisst vil endre adferd. Det krever ofte indre prosesser å få hjerte og intellekt til å jobbe sammen på en konstruktiv måte.

Rundt oss, både lokalt og globalt, kan vi se mennesker som lider og trenger støtte. Når vi tar inn over oss en liten flik av den urettferdigheten som finnes, og at det faktisk er vår bror eller søster lider, da blir det vanskelig å snu seg bort. Det er kanskje derfor vi så gjerne ønsker å ikke gå for nær, ikke ordentlig vil kjenne på hva denne urettferdigheten gjør med oss, for da beveges vi til handling. Og da kommer ofte maktesløshetens store MEN, og våre unnskyldninger. «Men jeg vet jo ikke om den tiggeren er del av et nettverk med masse bakmenn», «Men dette er jo statens ansvar, ikke mitt», «Jammen hun/han har sikkert nok folk som tar vare på seg», «Men jeg vil jo ikke trenge meg på, heller!».

Det samfunnet vi har bygd opp er et velferdssamfunn der vi gjennom våre skattepenger i stor grad har gitt fellesskapet i oppdrag å ta seg av dem som er mest hjelpetrengende blant oss. Vårt velferdssystem i Norge er absolutt et gode som vi som enkeltmennesker også bidrar til, samtidig som det hjelper oss til å holde vår hjelpetrengende bror og søster litt på avstand fra vårt daglige liv. Det er nok denne behagelige avstanden til mennesker blant oss, som trenger en hjelpende hånd, som lett kan gjøre oss enda mer selvsentrerte og fjerne den ubehagelige konflikten det skaper å se et annet menneskes nød i øynene.

Derfor trenger vi igjen og igjen å bli minnet på at denne avstanden ikke gjør problemet mindre, men større. Vi hører for eksempel stadig snakk og snakker kanskje selv stadig om fattigdomsbekjempelse, men før fattigdomsBEKJEMPELSE så må fattigdomsBEKJENNELSEN faktisk finne sted.

Gud er kjærlighet, og kjærligheten lever i oss mennesker. Og det er denne kjærligheten som rister i oss når vi får høre slike tekster som i dag. For kjærligheten er ikke bare de gode og varme følelsene, det er også de litt smertelige følelsene som utfordrer oss. Utfordrer oss til å gå nærme hverandre – for det er når vi tør å gå nærme hverandre at Guds kjærlighet kan utfolde sine sterke krefter.

xxxx

Jeg så her forleden en Netflix-produsert film med tittelen «The fundamentals of caring», en morsom komedie med et enormt viktig budskap. Denne filmens åpning er en liten leksjon i omsorgs- og hjelpearbeid. Den forklarer det at profesjonelt omsorgsarbeid ikke handler bare om å mate, kle og vaske. Det handler også om å forstå hvordan man styrer et komplisert forhold mellom dem som gir omsorg, og de som trenger det. Konklusjonen i denne åpningsleksjonen er at det viktigste for en omsorgsarbeider - det er å bry seg, men ikke bry seg for mye.

Og så starter filmens hovedhandling: Vi får møte Ben som har omskolert seg og tatt et 6 ukers omsorgsarbeider-kurs og skal begynne som omsorgsarbeider for ungdommen Trevor som lider av en muskulærsykdom, som sitter i rullestol og har isolert seg hjemme foran TVen på grunn av angst for nye ting og nye omgivelser. Og relasjonen mellom Ben og Trevor er starten på en omsorgsreise som forandrer og har stor betydning for dem begge.

Jeg skal ikke gå gjennom hele handlingen i denne filmen, men mitt utgangspunkt for å henvise til den er at det er nettopp når denne omsorgsarbeideren går vekk fra denne innledende leksjonen om at man skal bry seg, bare ikke for mye – det er i det øyeblikket omsorgsarbeideren tør å gå nærme nøden hos Trevor at kjærlighetens kraft begynner sin helende kraft. Og dens kraft virker ikke bare i ungdommen Trevor, men også i omsorgsarbeideren Ben sitt liv – som også bærer med seg sin livsbagasje inn i denne relasjonen.

xxxx

Kjærlighetens vesen er ikke bare godt og bekvemt – kjærlighetens vesen er utfordrende og rystende. Men når vi tør å gå nærmere, når vi tør å ta inn over oss nøden og lar den bevege oss til handling – da får kjærlighetens vesen en grobunn til å skape noe stort i denne verden, både hos den nødlidende og hos den hjelpende. Det er ikke alltid beleilig å hjelpe, det kan være ubekvemt å bevege seg nær nøden som står for våre dører – men dette er kjærlighetens kall. Guds kall i og til oss ryster oss til bevegelse – bevegelse mot hverandre, slik at kjærligheten kan bli fullendt i vår verden.

1.joh 4,12 sier: Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss. 

Ære vere Faderen, Sonen og Den heilage ande som var, er og vera skal ein sann Gud frå æve og til æve.

Dele-knappar kan ikkje vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies.For å gjera dette må du trykke på knappen heilt nedst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på "Oppdater samtykke". Evt. klikk på "Godta alle cookies" for å godta alle kategoriar av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Kontaktinformasjon for Ulstein sokn

Besøksadresse:

Kyrkjekontoret

Sjøgata 61

6065 Ulsteinvik

Ope: Tysdagar til fredag kl 10-14

Postadresse:

Ulstein Sokn

Postboks 143

6067 Ulsteinvik

Ansvarleg redaktør: Christfried Kaul

Telefon: 70 01 76 80

Epost: post.ulstein@kyrkja.no

Organisasjonsnummer: 976997093

Bankkonto:
Ulstein sokn: 3991.09.68045
Ulstein nye kyrkje: 8647.12.18997

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"